Ærlighet varer lengst.

«…I would call lack of candor the biggest dirty little secret in business.»

Jack Welch

Har du noen gang sittet i et møte på jobben, eller blant vennegjengen på en kafè eller en eller annen annen plass, for så i etterkant av samlingen tenkt at du skulle ønske du hadde vært mer ærlig? 

Da jeg var liten lærte jeg at ærlighet varer lengst. Men jeg er ikke så sikker på om det var den form for ærlighet som jeg skal snakke om i dag som var tanken til mamma når hun sa det.

Allikevel er det en ting jeg og min mor har til felles. Vi har stor sans for mennesker som sier ting som de er. Som snakker rett fra levera, og som ikke er redd for å fortelle hvor skapet skal stå.

Det er så lett å forholde seg til slik mennesker, for du trenger aldri å være redd for at de skal mene noe om deg som de ikke sier. Du vet at det de tenker på når det gjelder deg, det vet du allerede, for de sier det som det er. 

Man sier gjerne at nordlendinger er på denne måten. Rett fra levera. Se kaller en spade for en spade. Eller en hestkuk for en hestkuk… (Obs! Det var kanskje ikke politisk korrekt av meg…)

Jack Welch

Jeg har de siste dagene lest masse masse masse om en mann som heter Jack Welch. 

Han ble født inn i middelklassens Massachusets, og var den første i sin familie til å gå på College. 

Den dagen han gikk ut med en doktorgrad, ringte moren hans til avisen i Salem for å fortelle dem at «Dr Welch» har i dag tatt en doktorgrad. Stolt av sin sønn hun så klart.

En gang på 60-tallet begynte han i et selskap som heter General Electric. Etter noen år ble han konsernsjef, nærmere bestemt i 1981. Etter ett år hadde han kvittet seg med nesten hele staben som hans forgjenger hadde satt sammen, og etter fire år hadde han fjernet 312 000 ansatte!!! Et helt urimelig stort tall!

10% av hans ansatte fikk sparken hvert år!!!

Hva var greia? Var han bare maktsyk, herskegal, eller var det en tanke bak dette?

En ting kan vi være sikre på, og det er at han umulig kunne gjøre dette uten en viss form for misnøye hos de ansatte!

Jack Welch har en teori, og det er at det største problemet i forretningsverdenen er at det er for lite ærlighet.

Skal vi være enig med en mann som tydeligvis har en personalpolitikk som ville forårsaket at de fleste, muligens alle, av oss som bor i lille søte Norge hadde fått sparken fordi vi ikke var dedikerte nok?

Jack Welch sa til sine ansatte at «hvis du ikke gjør jobben din tilfredsstillende nok, så kommer jeg til å «kick your ass»»

I tillegg mente han, og mener fremdeles, at man ikke skulle bruke hagesaks, men motorsag!

Hvis man ikke fjerner de som ikke gjør en god jobb, vil disse ødelegge så mye, at det er like greit å kvitte seg med de.

 Hvis businessen ikke går så bra at du er nummer en eller nummer to i din bransje, så har du ikke noe der å gjøre. Derfor solgte han, eller la ned, avdelinger som var dårligere enn nummer en eller nummer to.

Han mener altså at mangelen på ærlighet er et så stort problem, at du faktisk taper penger på det!

«Det kan da umulig stemme», tenker du.

Ikke?

Tenk på dette:

Hvis man åpner opp og sier ting rett fra levera, så vil man kunne sørge for en god kommunikasjon. 

For hvis først ett menneske begynner med ærlighet, så vil det smitte over på flere. Og plutselig har man ærlige meningsutviklinger. Du blir rik på ideer, meninger, flere ideer kommer til overflaten, og i stedet for at alle sitter i sine innesluttede huler og ruger og grubler på sine egne tuer, så åpner man opp, og lærer noe! Tenk så mye mer interessant møtene på jobben ville bli om vi turte å si det som vi mener!

Det andre som skjer er at man får fart på sakene!

 I og med at alle nå er klare over ideene som alle sitter med, og alle tanker er oppe i dagen, så vil det selvfølgelig være mye lettere å forholde seg til de man jobber med, og ikke minst DET man jobber med. Det er jo mye mye lettere å jobbe når du VET hva du jobber med!

Ærlighet kutter kostnader! 

Masse kostnader. Bare tenk på alle meningsløse møtene på jobben. Alle ark og timer som brukes på rapporter som ikke gjør noe annet enn å bekrefte det alle vet allerede. Tenk på hvordan ærlighet ville kunne åpne opp og erstatte slider på slider med grafer, tall og tull. Tenk så mye mer nyttige disse møtene ville være om man bare hadde tilført litt deilig ærlighet! 

Men i Norge, og sikkert også i resten av verden, har det seg ikke å være så ærlig. Det kunne være vi såret noe.. 

Ja, det kan hende. Men hvis man kan klare å gi ærlige tilbakemeldinger på en måte som gjør at menneskene rundt oss tar det som ærlige tilbakemeldinger og konstruktiv kritikk som man faktisk kunne gjøre noe med! Kunne denne ærligheten bidratt til å hjelpe noen? 

«Jo, jeg kan si det til henne, for hun tåler å høre sannheten». 

Hva med alle de gangene du ikke forteller sannheten? Er det for at den du skulle fortalt den til ikke tåler å høre det da eller? Er ikke det egentlig mye mye værre enn å faktisk fortelle det som det er? Du undervurderer mennesker rundt deg! For du tar i fra dem muligheten til å kunne bli bedre på det de gjør. Eller kanskje til og med de ikke liker det de driver med, men alle sier «flink du er», også tenker de «jo, jeg er kanskje det. Det er kanskje det eneste jeg duger til, så jeg får vel bare bli værende med min arbeidsoppgave». Også tar du kanskje muligheten fra denne personen til å kunne gjør noe mer meningsfylt med livet! 

Jack Welch er en hard, hensynsløs og særdeles drøy type.

 Det er ikke noe tvil om noe annet. Han er oppriktig. Det er ikke meningen hans å gå rundt grøten. Det er ikke meningen hans å pakke ting inn slik at man knapt skjønner hva han skal fram til. Jack Welch gjør ikke det heller. Han snakker rett fra lever, hjerte og ryggmarg. Så får du tåle eller ikke tåle det. Men hvis han kommer og gir deg et klapp på skulderen og sier «godt jobbet, kamerat», så trenger du liksom ikke lure på om han mener det. 

Jo, det er en stor sjanse for at kollegaene dine ville se veldig rart på deg. 

Det er en veldig stor sjanse for at du ville bli kallt inn til sjefen etter endt møte, med en sterk oppfordring til å ta deg sammen. Men vet du.. Det fikk Jack Welch også beskjed om fra sine sjefer før han ble konsernsjef. De advarte ham mot å være så oppriktig. De sa til og med at det ville bli hans store problem i forretningslivet. 

I ettertid kan vi se tilbake på en mann som klarte å øke omsetningen fra 27 milliarder dollar til 130 milliarder dollar fra han tok over som toppsjef. Så han har hatt noe for seg. Han har visst hva han gjorde. Selv om metodene hans ville ført til at han ville fått fagforreninger, tillitsvalgte, arbeidstilsynet, regjeringen og 1. Mai-toget på nakken før han hadde rukket å si «You´re fired» her i Norge.

Apropos Donald Trump… 

Det bildet jeg har av Jack Welch, så minner han meg om en krysning mellom Donald Trump og Gordon Ramsey. Ikke akkurat redd for å skramle litt med dørene. Ikke akkurat redd for å bli dømt av mennesker rundt seg. Kanskje ikke så redd for å bli hengt ut heller. Men han har klart det allikevel.

«Å Vinne»

Nå i disse dager gir Jack Welch ut en bok sammen med sin tredje kone, Suzy Welch. Boken har den catchy tittelen «Winning». Ekteparet har hatt en spalte gående i flere av verdens aviser, blant annet i Dagens Næringsliv. 

Dagbladet fikk også tilbudet, men takket høflig «nei» til tilbudet.

«Det var ikke noe som ville kle Dagbladet.» Nei, det er klart at vi Nordmenn er litt for engstlige for å ta sjansen på noe som ville bli oppfattet som politisk ukorrekt. 

«Snille jenter kommer til himmelen, slemme jenter kommer så langt de vil».

Kommer du til å bli lagt merke til hvis du sitter med hendene i fanget og er enig hele tiden da? Du vil jo ikke det. Og det er jo ikke så mange av oss som faktisk vil være så forsiktige heller. Jeg vil det ikke.

Men i denne spalten får de spørsmål fra hele verden. Og et av spørsmålene de fikk var fra et selskap i Kina, hvor arbeiderne hadde gått til streik. 

Ekteparet svarte: «Det er bare å bli en bedre leder, det, så slutter de med fagforeninger og streik.»

«Med godt lederskap, er det ikke nødvendig med fagforeninger i det hele tatt.» sitat Jack Welch.

På grunn av sin noe spesielt harde måte å drive business på, og for flere særlig spissende måter å uttrykke seg på, gjerne via Twitter, er det nok ikke Mr Welch som tråkker ned dørstokken i Det Hvite Hus. 

Han Twitret om arbeidsledighetstallene som var anslått til å ha gått fra 8,1% til 7,8% i høst. Kun minutter etter at den nye statistikken var blitt lansert, skrev Welch følgende på sin Twitter:

«Unbelievable jobs numbers…these Chicago guys will do anything…can’t debate so change numbers.»

Han ble intervjuet angående dette av Chris Matthew i TV-showet «Hardball». Du kan se intervjuet i sin helhet på YouTube: http://www.youtube.com/watch?v=n-fXyO8ntC4 

Her ble han grillet for hva han hadde uttalt, i og med at antagelsene hans er rimelig tøffe. Han mer enn antyder at Obama og hans menn har trikset med tallene. Men Jack Welch rikker ikke en tomme. Han står på sitt, og står for det han har skrevet.

Beundrer jeg Jack Welch?

Ja. Vet du, det gjør jeg. Han er en real drittsekk, og det kan ingen ta i fra ham. Han sier ting som får de fleste av oss til å sette morgenkaffen og aftengrøten i vrangstrupen, men han står for det han mener! Han rikker ikke en eneste liten finger!

Advertisements

Nettverkseffekten

Før i tiden, i gamledager, var det slik at hvis jeg hadde bestemt meg for å kjøpe noe, gjerne noe som koster litt, slik at det faktisk ville medføre en risiko dersom jeg kjøpte feil, ville jeg forhøre meg med mine aller nærmeste for å få råd til hva jeg burde kjøpe. Slik som en skoledagbok, en bestemt jakke som man kunne fått i to ulike farger, og selvfølgelig walkman… Vi hadde ikke internett, og hadde ingen mulighet til å søke oss frem for å finne det rette. Derfor kunne viktige avgjørelser i livet, som hvilken bukse man burde kjøpe, og hvor man fikk kjøpt de beste skoene, bli bassert på hva vennene dine mente. Og hvem har vel ikke oppdaget å bli lurt til å kjøpe noe som ikke var så bra allikevel, fordi hun i butikken syntes det var SÅ fint til deg!

I dag vil dagens unge kunne knipse bilde i prøverommet, poste bildet på bloggen, og få tilbakemeldinger der og da. Også blir det opp til innehaver av nevnte blogger å vurdere hva som er smisk, og hva som er reelt av tilbakemeldingene man får. Men den risikoen har man nå uansett, om det er på nett eller på skolen. Det er bare å være ærlig.

 

I dag drar vi det enda et hakk lengre i enkelte sammenhenger. Jeg tenker på hver gang jeg skal handle noe på Ellos.no. Hvis jeg finner et skjørt som jeg virkelig har lyst til å kjøpe, så vil jeg jo gjerne ha noe som passer til. Siden deres er laget slik at jeg automatisk får opp forslag til klær som matcher. Hvis jeg ønsker å kjøpe en genser, får jeg opp hvilken singlet som vil passe inni genseren, hvilken bukse som ville blitt kjempefin til, solbriller, sko og en søt liten veske, som alt sammen er generert ut fra denne genseren som jeg har så lyst på.

I tillegg kan jeg lese hva andre som har kjøpt akkurat denne genseren syntes om plagget, også kan jeg unngå å kjøpe noe som kanskje ikke i det hele tatt svarte til forventningene. Det er ikke bare veldig smart og besparende for min del, men det gjør også opplevelsen ved å handle klær på nettet til noe fordelaktig. Jeg sparer både tid OG penger. Og i og med at tid er penger, sparer vi jo faktisk dobbelt så mye! (Nja…)

 

I tillegg til dette får jeg også opp en kolonne som forteller meg hva andre som har kjøpt akkurat den genseren jeg vil kjøpe, også har kjøpt. Sjansen for at jeg kan komme til å like noe av disse antrekkene er veldig til stedet. Dette er en del av det vi kaller nettverkseffekter.

Du finner det på veldig mange ulike nettbutikker. Slik som bøker. I og med at bøker jo faktisk er en av de tingene vi gjerne ikke prøver før vi bestemmer oss for om vi vil ha de eller ikke, så er det jo greit å vite hva andre, som også har lest Harry Potter, og elsket den serien, har kjøpt. For hvis 100 stk har kjøpt de 10 siste, eller enda flere, bøkene du har kjøpt, så er det en viss sjanse for at du kan komme til å like den neste boken de velger.

 

Dette har med et system å gjøre. Men ikke minst er det faktisk slik at vi gjerne lar oss friste av de varene som «andre også har kjøpt», selv om mange av oss kanskje er litt «da skal hvertfall ikke jeg kjøpe den jakken, hvis så mange andre har kjøpt den». Men, get real… hvis det var så viktig for meg å skille meg ut, og å ikke ha den samme kjolen som alle andre har, så hadde jeg vel kanskje ikke handlet på Ellos heller, eller..

Nei, da blir det tross alt noe annet med bøker, som det strengt tatt ikke har så mye å si om det er flere som har kjøpt. Og egentlig så er det faktisk helt «KONGE» de gangene jeg treffer noen som har lest Sagaen og Isfolket, for da har vi VIRKELIG noe å snakke om! «Åh.. Hvem liker du best da? Jeg liker Saga.(BOMBE)» 

 

For å virkelig få forklart hva nettverkseffekter EGENTLIG er, kan vi låne et par linjer fra Wikipedia:

 

«En nettverkseffekt er en karakteristikk som gjør at et gode eller en tjeneste har en økt verdi for en potensiell kunde avhengig av antallet andre kunder som også eier eller vruker godet eller tjenesten. Med andre ord, markedsandelen i bedriften blir en variabel i verdifunksjonen for den neste konsumenten. Nettverkseffekter kan være blant forutsetningene som skaper utvikling i retning av monopol eller endog naturlig monopol»

 

En del av dette med nettverkseffekter kan også gå på det som har med bruken av det å gjøre.

 

La oss si at vi spoler tilbake til 2006. Facebook er i ferd med å se dagens lys. Men så blir det liksom ikke helt den store greia. Så i stedet for å slå igjennom som et massivt tordenvær på nettet (som vi jo vet i dag at det faktisk gjorde), så er det bare noen få som synes det er noe greie i å bruke dette verktøyet. Det flopper rett og slett..

Hva da.. Du sitter der med en nettverks-greie.. Poster innlegg i ny og ne, men det er jo ingen som leser det.. Det er ingen som kommenterer eller gir deg «likes». Ingen å skryte til om forrige Topp-tur, og ingen å fortelle til at vesla har fått sin første tann. Så hva skjer.. Jo det blir en greie for spesielt interesserte.

 

Tenk så videre.. For de av oss som husker den spede begynnelsen til fenomenet «SMS», var det ikke den helt store greie helt med en gang, for man kunne ikke sende sms til alle. Det var faktisk ikke alle telefoner som kunne ta i mot SMS. Dessuten var det utrolig mange, spesielt av de eldste brukerne, som ikke var interessert i å bruke SMS. Det var nytt, moderne, og bare noe tull som ungdommen holdt på med. Jo, meningene rundt dette nye var mange. 

Rart å tenke på nå i dag. Det finnes knapt et menneske, i alle fall i Norge, som ikke sender en SMS i ny og ne. Det er heller ingen utfordring å lese disse lenger. Så kan det være at mobiltelefonene er litt lettere å ha med å gjøre nå i dag enn det det var før, i de riktig gamle tider, sånn på slutten av 90-tallet. 

 

Det jeg mener er at hvis mange bruker en tjeneste, slik som SMS, så vil det være en god verdi i det. Men hvis det kun er du og ti stykker til i hele landet som bruker tjenesten, så vil det ikke være like nyttig, og ikke like gøy heller.

 

Begrepet «Nettverkseffekt» ble først begynt brukt av en mann som het Robert Metcalfe, som også var den samme mannen vi kan takke for at du blant annet sitter her og kan lese det jeg har skrevet. Og for alt annet du foretar deg på nettet. Han skapte nemllig noe som de kalte Ethernet, som igjen var starten på det vi i dag kaller Internett.  Tanken bak begrepet er beskrevet på nettsiden www.markup.no på følgende måte:

 

«Begrepet innebærer at verdien av et nettverk øker kvadratisk med hver nye bruker av nettverket.» 

Jeg kunne jo kjede dere med å fortelle dere at verdien av nettverket kan beskrives med en formel som heter verdien=n2 -n, men det ville vel hverken jeg eller du som leser her ha den største interessen av..

 

Uansett så er nettverkseffekten den som har blitt brukt på flere av de største og raskest voksende bedrifter/selskaper i dag, slik som Facebook og Twitter, som i dag har betydelige markedsandeler (det er slik man omtaler disse som er de kuleste folka i klassen i dag). 

Men for å skille nettverkseffekten fra et annet beslektet begrep, nemlig stordriftsfordeler, kan man si at nettverkseffekten skjer ved etterspørsel, mens stordriftsfordeler skjer ved produksjonen. 

Det vil altså være mer og mer nyttig å bruke en tjeneste ettersom fler bruker den samme tjenesten. MSN, Skype og Viber er lignenede tjenester som ville være unyttig dersom man var den eneste som brukte det. 

 

Nettverkseffekter har fysiske og psykologiske elementer. De fysiske elementene går på at samspillet mellom de som bruker tjenesten er mindre styr. Det er lettere på alle måter. Det vil være enklere å kunne ringe til en annen person uten at man må bytte telefon for å kunne ringe på et annet nettverk. Konsekvensen kan sies å gå på at en ny bruker av en slik type tjeneste vil tilføre nettverket noe mer. En ekstra person, og mange flere interaksjoner, i og med at man har en ekstra å ringe til, og en ekstra som ringer til de andre, hvis vi fortsatt skal bruke eksemplet med telefonen.

 

Den psykologiske delen av det er det som har med å ta beslutninger å gjøre. Og det er faktisk ikke slik at vi alltid tar gode beslutninger, selv om vi synes at vi gjør det selv. Det kan være at vi bestemmer oss for å begynne å bruke en tjeneste som er nettverksbassert, som et nytt sosialt medie, fordi vi påvirkes av mennesker rundt oss, hva vi føler, hva vi tenker, og også sammenhengen. Kanskje jobben eller syklubben har en gruppe på Facebook. Du kan fort føle deg utenfor ved å ikke joine gruppen. Og har du ikke Facebook fra før, så vil sjansen for at du oppretter en profil være sterkere enn om du ikke hadde vært en del av denne syklubben. 

 

Noen, slik som min kjære mor, ville nok aldri opprette noen profil på Facebook om så hele hennes eksistens var avhengig av det, men for de av oss som er litt rundt på nettet, vet vi at vi stadig dumper borti flere og flere tjenester på nettet hvor man kun kan logge på med facebook-kontoen sin. Et eksempel på dette er Spotify, hvor man faktisk må logge på med brukernavn og passord fra Facebook. Det betyr at de som ønsker å benytte denne tjenesten også må ha en profil på Facebook. Så man risikerer å bli ekskludert fra enkelte samfunn, både RL og på nett hvis man ikke ønsker å være en del av Facebook.

 

Facebook er forrestene et svært unikt fenomen. Ikke lenger unikt i det store sammenhengen i forhold til å være et sosialt medie, men de gjorde stor suksess, mer eller mindre over natten, i det de startet opp. 

Jeg for min del kan bare huske at jeg plutselig fikk en haug med mailer fra ett eller annet som ville at jeg skulle «klikk her for å se hva dine venner driver med». Jeg forsto ikke hva det var, tenkte at det var noe dating-greie, og i og med at jeg akkurat hadde fått meg kjæreste, så var det hvertfall ikke noe jeg hadde behov for. 

Men etter noen dager skjønte jeg at det var flere som hadde fått de samme type mailene, så jeg bestemte meg etter hvert for å ta en titt på dette for å se hva det var. 

 

Overraskelsen var stor da jeg etter hvert skjønte at jeg ikke var den eneste som hadde tenkt å teste dette. Det var folk jeg hadde gått sammen med på folkehøgskolen, det var folk jeg ikke hadde sett siden vi var veldig små, og plutselig hadde det åpnet seg et stort potensiale for å kunne holde kontakten med de alle sammen!

Etter hvert som årene har gått, har jeg nok flere «Facebook-venner» enn jeg har venner jeg tar en kaffe med, men jeg synes Facebook er en interessant plattform, ikke bare som sosial kanal for å holde kontakt med gamle venner, men også som et supert verktøy for å kunne knytte nye kontakter, og drive nettverksbygging, som jo faktisk er en av de beste virkemidler for å kunne drive virksomhet, om det er organisasjon for interesser, eller større bedrifter.

 

Nå i dag er det ingen som ikke vet hva Facebook er, og selv om mamma ikke har Facebook selv, så får hun nok med seg mer enn hun egentlig vil innrømme. Selv om hun er veldig bestemt på at Facebook bare er tull.

Jeg er ikke enig med henne der, for jeg ser stor nytte på veldig mange måter. I dag kan jeg ha kontakt med min tante som bor i Sverige, som jeg før kanskje snakket med et par ganger i året. Koselig synes jeg! 🙂

 

Nettverkseffektene for Facebook er uvurdeerlige. Det er en vekst og en utvikling som rett og slett mangler sidestykke på noe vis. Man kan ikke sammenligne den veksten og den utviklingen Facebook har hatt med noe annet, hverken RL eller på nett. Det som nok flere av oss anså til å være en døgnflue, har vist seg å bli et sterkt verktøy som er ett av de viktigste verktøyene vi har i vår infrastruktur.

 

Jeg sier bare ❤ ❤ ❤ Face, assa! 😉

Jeg er en Digital Immigrant

Jeg er en digital immigrant.

Det er nesten det motsatte av å være digital innfødt. Eller ”Digital Natives” som det heter på ”nynorsk”.

Jeg visste ikke at det fantes ord som beskrev dette fenomenet en gang jeg. Men det betyr faktisk ikke at jeg ikke har tenkt over dette før. For det har jeg.

Jeg har tenkt på at vi som vokste opp på 80-tallet, vi lærte oss data og internett og alt dette etter at vi var ferdig på ungdomsskolen, fordi internett ble oppfunnet omtrent på den tiden vi fløy rundt i gangene på ungdomsskolen og kikket på gutter og skrev kjærlighetsbrev. På papir!

Så begynte vi på videregående, og i løpet at en veldig kort periode der, så skjedde det noe, også plutselig husker jeg at vi hadde datalab. Altså noen få maskiner på deling som vi fikk bruke en time om gangen eller noe.

De som ble født på den tiden som jeg skrev kjærlighetsbrev og sang ”Klassebildet” av Tre små kinesere på klassefest på skolen, de som er ca 20 år nå, de har ikke noen erindring om noe annet enn at det har alltid vært et internett. Disse menneskene kalles altså ”Digital Natives”, altså digital innfødte..

 

Men jeg er altså en digital immigrant. 

Det betyr at når jeg vokste opp så hadde vi ikke mobiltelefoner. Vi hadde heller ikke pc på rommet, vi hadde ikke Facebook.

Men jeg husker det var stort at jeg fikk arve skrivemaskinen fra verkstedet til pappa, og det hadde rettetast som ikke funka, så jeg måtte bruke blanko (korrekturlakk som det heter nå om dagen) og penn for å få rettet opp hvis jeg skrev noe feil.

Jeg husker at mamma hadde med seg mobiltelefon fra jobben, fordi de hadde mobil i hjemmesykepleien. Det var en hel koffert med bærestropp og antenne, OG telefonrør! Jeg husker at vi hadde med en slik på campingtur en gang også. Tror den måtte kobles i sigarett-tenneren på bilen. Sikkert for å lade eller noe..

Jeg husker også at min store glede som barn og ung i et ikke-digitalt samfunn var å skrive brev! Jeg hadde brevvenner i hele landet, og av og til hadde jeg en brevvenn-annonse inne i Girls eller Starlett eller noe annet jenteblad, også fikk jeg et tonn med brev, også satt jeg å plukket ut de jeg hadde lyst til å være brevvenner med. Det ble stort sett alle sammen.

Det mest tekniske vi gjorde når vi var 12 år, var å ta opp på kassett! Da var det alt fra ”radiosendinger” som vi sendte inn til ABRS, som var det kuleste som gikk på radioen, til kassetter som jeg sendte til brevvennene mine. Kanskje man kan si at det var den tids videoblogg, og at man da stort sett hadde en følger pr innlegg. Men du store tid hvor moro vi hadde det!

 

Så kom mobiltelefonen i lommeformat.. Hvertfall nesten, hvis man hadde store nok lommer. Jeg husker jeg hadde en murstein av en nokiatelefon som jeg fikk låne av mamma og pappa, og som KUN skulle brukes i nødstilfeller, for det var faktisk kjempedyrt! Og tekstmeldinger, det kom litt senere.
Jeg brukte opp kontantkortet på mobilen samme kveld, og aner ikke hvordan jeg fikk forklart meg ut av den klemma, men noe sier meg at den kanskje ble inndratt. Jeg husker også at jeg ringte til kundeservice for å få de til å fylle opp igjen kontantkortet, men det var visst ikke slik de fungerte..

Så husker jeg at jeg dro til Koppang for å kjøpe min egen mobiltelefon. Den var så fin! Og etter hvert gikk det også an å skrive tekstmeldinger med den.

Jeg husker at vi var på sommerferie i Sverige, også var jeg med pappa på teknisk museum eller noe. Og det var første gang jeg så en pc med internett. Frem til da var det bare noe jeg hadde hørt om, og jeg ante ikke hvordan man brukte det. Men det var nok noe som gjorde inntrykk.

Første gang jeg hadde en egen pc, det er faktisk ikke mer enn 10 år siden. Da hadde jeg begynt å studere, og hadde den første unnskyldningen for å faktisk skaffe meg en slik. Det tok ytterligere tre år før jeg tok maskinen på nett. Da med en trådløs sender som måtte kobles til i bakenden på maskinen. Året etter hadde jeg gått til anskaffelse av en bærbar maskin, og etter det har vel det digitale livet mitt startet for virkelig.

Det er ti år siden jeg startet studiene mine på Rena, og jeg tenkte at studenter ikke hadde forandret seg så mye siden jeg og resten av første året informatikk på Rena skrev oss opp på en fysisk papirlapp for å bli kontaktet av fadderne våre.

Da jeg startet på Høgskolen på Gjøvik i høst, fikk vi invitasjon til en facebookgruppe. Så lettvint! Der kunne vi bli kjent med fadderne våre, de vi skulle gå i klasse med, og til og med bli venner bare ved et lite klikk!

Enda bedre var det da vi skulle danne grupper på tvers av klassene litt senere på året. Da kunne jeg til og med bli venn med folk i klassen uten at vi hadde møttes en gang! Så moro…!

Jeg trodde ikke det skulle være så stor forskjell på meg og de som var ti år yngre, men det har seg faktisk slik at de fleste av dem rett og slett ikke husker når internett kom! Det er en del av historien for dem, på lik linje med andre verdenskrig og svartedauen.

Jeg synes jo det er hysterisk morsomt å se deler av historien som jeg faktisk husker! Jeg husker jo at vi drev og rota i DOS en gang på 90-tallet. Og med disketter som var like store som et CD-cover er nå om dagen, for de som fremdeles har noe slikt liggende hjemme.. (Mulig de finnes i bilen til fattern som en slags erstatning for isskrapen).

Disketter er forresten noe vi brukte FØR minnepenner og Drop-boxen kom og tok dem. Og før diskettene brukte vi kassetter. Kassetter er forresten noe vi brukte til å høre på musikk med før CD´ne, og altså da før iTunes og Spotify..

 

Mine nye facebookvenner er en del av den digitale verden. De er ikke bare digitale for meg fordi jeg aldri har sett de annet enn på søte baderomsbilder på Face, men også fordi de er innfødte!

De er ”digital natives”.

Mens jeg drev å rota på plenen med kassettspiller og lagde ”nærradio” når jeg var 12 år, hadde disse egne bærbare hvor de drev med Rosa-blogging.

 

 

For ti år siden begynte jeg med blogging også. Da var jeg 23 år, og visste ikke at det het blogging en gang. Det var bare en utrolig lettvint måte å skrive dagbok på. En dagbok hvor andre kunne fortelle om de syntes at du hadde hatt en morsom dag eller ikke.

Faktisk så sluttet jeg aldri å blogge. Men jeg gikk gradvis over til å blogge om hobbyer. Startet noen fellesblogger også, som utfordringsblogger for andre som var interessert i det samme som meg, og som også trengte en utfordring. En av de tre jeg startet lever i beste velgående i dag, og kan finnes på papiravisen.blogspot.com

Så har jeg gått litt over til å dagbok-blogge igjen. Og litt frem og tilbake. Bare det er noe å skrive på. J

 

Ellers har jeg testet mange ulike sosiale medier, som twitter, instagram, linkedin og facebook. Det er mye likt. Og jeg tror vi etter hvert kommer til å merke enda mer av konvergensen, hvor alt smelter sammen og blir likt. Kanskje vi får hundre ulike tjenester som ligner på hverandre, eller vi får en stor tjeneste hvor alt er mulig.

Det har bare gått ti år siden sist studietid. Og ti år er ikke mye, men ti år ER mye i den tiden vi lever i nå, når verden stille har beveget seg fra å være et industrisamfunn, hvor vi har GÅTT på shopping på butikkene ute i gata, og over til et digitalt samfunn hvor vi kan klikke tre ganger for å få den nyeste skiven til Datarock.

Dagens samfunn har gjort meg til en gammel dame på noen få år. Jeg blir fremdeles spurt om legg på polet i en alder av 33 år, men jeg merker at tiden forandrer seg.

Jeg elsker min Macbook Pro. Av hele mitt hjerte. Og jeg elsker det faktum at dette kanskje er min blogg nr 26. Jeg er en datter av teknikken. Men jeg vil aldri bli noe annet enn en immigrant. Jeg kan ikke skrive på CVn min at jeg har medfødte evner, for jeg har jo ikke det. Jeg har vokst inn i dette samfunnet ettersom det har utviklet seg. Men mine nye facebookvenner har en intuitiv greie, fordi de fikk en mobiltelefon i vuggegave. De vil også i veldig veldig mange sammenhenger gå forran meg som bare er immigrant, fordi de er født til dette.

 

En annen del av den samme digitale verdens-pakka er dette:

Jeg elsker å kunne dra opp pad-en for å lese de siste nyhetene på vg. Moren min kunne ikke drømme om å ikke få lov til å gå ut i postkassen for å hente avisen som hun ønsker å bla i til morgenkaffen.

Å slippe å ta på seg skoene for å få kloa i den nyeste plata til Kurt Nilsen, det er for meg en luksus jeg ikke har lyst til å være foruten. Men jeg kunne ikke drømt om å samle bøkene mine via bits på en skjerm. Jeg synes det er noe helt eget med å putte Twilight-sagaen i bokhyllen, bare for å vite at jeg har faktisk løpt til bokhandelen for å kjøpe neste bok, og neste bok, fordi jeg ikke klarte å stoppe å lese. Men jeg ville ikke hatt de samme minnene om denne litt latterlige galskapen om jeg bare hadde lastet den ned med tre trykk på en skjerm. Men jeg kunne godt tenkt meg å kunne bestille boken på nett for så å få den i postkassen min.

 

Jeg vet ikke om jeg synes at alt er utelukkende positivt med det digitale samfunnet, men gud, så lettvint.. Nå kan jeg stå på jobben, plutselig komme på at jeg har glemt å sette Idol på opptak, for så å trykke tre ganger på mobilen, så er det i orden med dekoderen min hjemme. Det er deilig.

Kjøleskapet mitt kunne sendt meg en handleliste når jeg er på butikken, hvis jeg hadde hatt et slikt kjøleskap, og kaffekanna kommer og serverer meg frokost på sengen.. Right?

 Vel.. det siste er ikke helt i orden enda, men et sted i verden er det helt sikkert noen som jobber med iKaffe eller noe i den duren.

 Jo, men hvordan utvikler verden seg videre da? Det kan vi bare ane konturene av. Den største fremtidsvisjonen vi hadde på 80 og 90-tallet var videosamtaler. Der er vi jo for lenge siden, med Skype, som er det største teleselskapet i Norge. Et enormt selskap som strekker seg langt utover alle verdens grenser. Men den verden vi lever i gjør at disse faktisk ikke har noe kontor i Norge.

Blir verden mer og mer virituell? Er vi allerede virituelle?

Jeg har også vært en del inne på noe som kalles Second Life. Det er et virituelt spillsamfunn, hvor man har en avatar som man ”lever” med der inne. Der kan man skaffe seg jobb, skaffe seg venner, bygge nettverk og shoppe klær eller møbler til den nye leiligheten. Fantastisk morsomt, og egentlig veldig snodig. Det rareste av alt er når man treffer mennesker som kanskje er 30 år eldre enn deg, og allikevel så er man så på nett. Man fjerner alle ulikheter, alle har mulighet til å se ut akkurat slik de ønsker, også sitter man igjen med like forutsetninger til å bli kjent. Du får ikke fordommer for hvordan man ser ut, men man blir faktisk mer oppmerksom på hvordan mennesker oppfører seg. Det er en tankevekker i en verden hvor alt er veldig fiksert på mote og skjønnhet.

Kanskje det faktisk er slik at skjønnhet kommer innenfra? 😉

Uansett hvordan verden er eller ikke er, så er jeg evig glad for at de gamle brevkursene som jeg husker kusinen min satt med en gang på 90-tallet har utviklet seg, blitt nettbasert, og at det nå heter nettstudier. Slik at jeg har muligheten til å gå på skole fra sofakroken, uten å bruke et eneste frimerke.

Og tusen takk til de som leser dagboken min!