Ærlighet varer lengst.

«…I would call lack of candor the biggest dirty little secret in business.»

Jack Welch

Har du noen gang sittet i et møte på jobben, eller blant vennegjengen på en kafè eller en eller annen annen plass, for så i etterkant av samlingen tenkt at du skulle ønske du hadde vært mer ærlig? 

Da jeg var liten lærte jeg at ærlighet varer lengst. Men jeg er ikke så sikker på om det var den form for ærlighet som jeg skal snakke om i dag som var tanken til mamma når hun sa det.

Allikevel er det en ting jeg og min mor har til felles. Vi har stor sans for mennesker som sier ting som de er. Som snakker rett fra levera, og som ikke er redd for å fortelle hvor skapet skal stå.

Det er så lett å forholde seg til slik mennesker, for du trenger aldri å være redd for at de skal mene noe om deg som de ikke sier. Du vet at det de tenker på når det gjelder deg, det vet du allerede, for de sier det som det er. 

Man sier gjerne at nordlendinger er på denne måten. Rett fra levera. Se kaller en spade for en spade. Eller en hestkuk for en hestkuk… (Obs! Det var kanskje ikke politisk korrekt av meg…)

Jack Welch

Jeg har de siste dagene lest masse masse masse om en mann som heter Jack Welch. 

Han ble født inn i middelklassens Massachusets, og var den første i sin familie til å gå på College. 

Den dagen han gikk ut med en doktorgrad, ringte moren hans til avisen i Salem for å fortelle dem at «Dr Welch» har i dag tatt en doktorgrad. Stolt av sin sønn hun så klart.

En gang på 60-tallet begynte han i et selskap som heter General Electric. Etter noen år ble han konsernsjef, nærmere bestemt i 1981. Etter ett år hadde han kvittet seg med nesten hele staben som hans forgjenger hadde satt sammen, og etter fire år hadde han fjernet 312 000 ansatte!!! Et helt urimelig stort tall!

10% av hans ansatte fikk sparken hvert år!!!

Hva var greia? Var han bare maktsyk, herskegal, eller var det en tanke bak dette?

En ting kan vi være sikre på, og det er at han umulig kunne gjøre dette uten en viss form for misnøye hos de ansatte!

Jack Welch har en teori, og det er at det største problemet i forretningsverdenen er at det er for lite ærlighet.

Skal vi være enig med en mann som tydeligvis har en personalpolitikk som ville forårsaket at de fleste, muligens alle, av oss som bor i lille søte Norge hadde fått sparken fordi vi ikke var dedikerte nok?

Jack Welch sa til sine ansatte at «hvis du ikke gjør jobben din tilfredsstillende nok, så kommer jeg til å «kick your ass»»

I tillegg mente han, og mener fremdeles, at man ikke skulle bruke hagesaks, men motorsag!

Hvis man ikke fjerner de som ikke gjør en god jobb, vil disse ødelegge så mye, at det er like greit å kvitte seg med de.

 Hvis businessen ikke går så bra at du er nummer en eller nummer to i din bransje, så har du ikke noe der å gjøre. Derfor solgte han, eller la ned, avdelinger som var dårligere enn nummer en eller nummer to.

Han mener altså at mangelen på ærlighet er et så stort problem, at du faktisk taper penger på det!

«Det kan da umulig stemme», tenker du.

Ikke?

Tenk på dette:

Hvis man åpner opp og sier ting rett fra levera, så vil man kunne sørge for en god kommunikasjon. 

For hvis først ett menneske begynner med ærlighet, så vil det smitte over på flere. Og plutselig har man ærlige meningsutviklinger. Du blir rik på ideer, meninger, flere ideer kommer til overflaten, og i stedet for at alle sitter i sine innesluttede huler og ruger og grubler på sine egne tuer, så åpner man opp, og lærer noe! Tenk så mye mer interessant møtene på jobben ville bli om vi turte å si det som vi mener!

Det andre som skjer er at man får fart på sakene!

 I og med at alle nå er klare over ideene som alle sitter med, og alle tanker er oppe i dagen, så vil det selvfølgelig være mye lettere å forholde seg til de man jobber med, og ikke minst DET man jobber med. Det er jo mye mye lettere å jobbe når du VET hva du jobber med!

Ærlighet kutter kostnader! 

Masse kostnader. Bare tenk på alle meningsløse møtene på jobben. Alle ark og timer som brukes på rapporter som ikke gjør noe annet enn å bekrefte det alle vet allerede. Tenk på hvordan ærlighet ville kunne åpne opp og erstatte slider på slider med grafer, tall og tull. Tenk så mye mer nyttige disse møtene ville være om man bare hadde tilført litt deilig ærlighet! 

Men i Norge, og sikkert også i resten av verden, har det seg ikke å være så ærlig. Det kunne være vi såret noe.. 

Ja, det kan hende. Men hvis man kan klare å gi ærlige tilbakemeldinger på en måte som gjør at menneskene rundt oss tar det som ærlige tilbakemeldinger og konstruktiv kritikk som man faktisk kunne gjøre noe med! Kunne denne ærligheten bidratt til å hjelpe noen? 

«Jo, jeg kan si det til henne, for hun tåler å høre sannheten». 

Hva med alle de gangene du ikke forteller sannheten? Er det for at den du skulle fortalt den til ikke tåler å høre det da eller? Er ikke det egentlig mye mye værre enn å faktisk fortelle det som det er? Du undervurderer mennesker rundt deg! For du tar i fra dem muligheten til å kunne bli bedre på det de gjør. Eller kanskje til og med de ikke liker det de driver med, men alle sier «flink du er», også tenker de «jo, jeg er kanskje det. Det er kanskje det eneste jeg duger til, så jeg får vel bare bli værende med min arbeidsoppgave». Også tar du kanskje muligheten fra denne personen til å kunne gjør noe mer meningsfylt med livet! 

Jack Welch er en hard, hensynsløs og særdeles drøy type.

 Det er ikke noe tvil om noe annet. Han er oppriktig. Det er ikke meningen hans å gå rundt grøten. Det er ikke meningen hans å pakke ting inn slik at man knapt skjønner hva han skal fram til. Jack Welch gjør ikke det heller. Han snakker rett fra lever, hjerte og ryggmarg. Så får du tåle eller ikke tåle det. Men hvis han kommer og gir deg et klapp på skulderen og sier «godt jobbet, kamerat», så trenger du liksom ikke lure på om han mener det. 

Jo, det er en stor sjanse for at kollegaene dine ville se veldig rart på deg. 

Det er en veldig stor sjanse for at du ville bli kallt inn til sjefen etter endt møte, med en sterk oppfordring til å ta deg sammen. Men vet du.. Det fikk Jack Welch også beskjed om fra sine sjefer før han ble konsernsjef. De advarte ham mot å være så oppriktig. De sa til og med at det ville bli hans store problem i forretningslivet. 

I ettertid kan vi se tilbake på en mann som klarte å øke omsetningen fra 27 milliarder dollar til 130 milliarder dollar fra han tok over som toppsjef. Så han har hatt noe for seg. Han har visst hva han gjorde. Selv om metodene hans ville ført til at han ville fått fagforreninger, tillitsvalgte, arbeidstilsynet, regjeringen og 1. Mai-toget på nakken før han hadde rukket å si «You´re fired» her i Norge.

Apropos Donald Trump… 

Det bildet jeg har av Jack Welch, så minner han meg om en krysning mellom Donald Trump og Gordon Ramsey. Ikke akkurat redd for å skramle litt med dørene. Ikke akkurat redd for å bli dømt av mennesker rundt seg. Kanskje ikke så redd for å bli hengt ut heller. Men han har klart det allikevel.

«Å Vinne»

Nå i disse dager gir Jack Welch ut en bok sammen med sin tredje kone, Suzy Welch. Boken har den catchy tittelen «Winning». Ekteparet har hatt en spalte gående i flere av verdens aviser, blant annet i Dagens Næringsliv. 

Dagbladet fikk også tilbudet, men takket høflig «nei» til tilbudet.

«Det var ikke noe som ville kle Dagbladet.» Nei, det er klart at vi Nordmenn er litt for engstlige for å ta sjansen på noe som ville bli oppfattet som politisk ukorrekt. 

«Snille jenter kommer til himmelen, slemme jenter kommer så langt de vil».

Kommer du til å bli lagt merke til hvis du sitter med hendene i fanget og er enig hele tiden da? Du vil jo ikke det. Og det er jo ikke så mange av oss som faktisk vil være så forsiktige heller. Jeg vil det ikke.

Men i denne spalten får de spørsmål fra hele verden. Og et av spørsmålene de fikk var fra et selskap i Kina, hvor arbeiderne hadde gått til streik. 

Ekteparet svarte: «Det er bare å bli en bedre leder, det, så slutter de med fagforeninger og streik.»

«Med godt lederskap, er det ikke nødvendig med fagforeninger i det hele tatt.» sitat Jack Welch.

På grunn av sin noe spesielt harde måte å drive business på, og for flere særlig spissende måter å uttrykke seg på, gjerne via Twitter, er det nok ikke Mr Welch som tråkker ned dørstokken i Det Hvite Hus. 

Han Twitret om arbeidsledighetstallene som var anslått til å ha gått fra 8,1% til 7,8% i høst. Kun minutter etter at den nye statistikken var blitt lansert, skrev Welch følgende på sin Twitter:

«Unbelievable jobs numbers…these Chicago guys will do anything…can’t debate so change numbers.»

Han ble intervjuet angående dette av Chris Matthew i TV-showet «Hardball». Du kan se intervjuet i sin helhet på YouTube: http://www.youtube.com/watch?v=n-fXyO8ntC4 

Her ble han grillet for hva han hadde uttalt, i og med at antagelsene hans er rimelig tøffe. Han mer enn antyder at Obama og hans menn har trikset med tallene. Men Jack Welch rikker ikke en tomme. Han står på sitt, og står for det han har skrevet.

Beundrer jeg Jack Welch?

Ja. Vet du, det gjør jeg. Han er en real drittsekk, og det kan ingen ta i fra ham. Han sier ting som får de fleste av oss til å sette morgenkaffen og aftengrøten i vrangstrupen, men han står for det han mener! Han rikker ikke en eneste liten finger!

Advertisements

Nettverkseffekten

Før i tiden, i gamledager, var det slik at hvis jeg hadde bestemt meg for å kjøpe noe, gjerne noe som koster litt, slik at det faktisk ville medføre en risiko dersom jeg kjøpte feil, ville jeg forhøre meg med mine aller nærmeste for å få råd til hva jeg burde kjøpe. Slik som en skoledagbok, en bestemt jakke som man kunne fått i to ulike farger, og selvfølgelig walkman… Vi hadde ikke internett, og hadde ingen mulighet til å søke oss frem for å finne det rette. Derfor kunne viktige avgjørelser i livet, som hvilken bukse man burde kjøpe, og hvor man fikk kjøpt de beste skoene, bli bassert på hva vennene dine mente. Og hvem har vel ikke oppdaget å bli lurt til å kjøpe noe som ikke var så bra allikevel, fordi hun i butikken syntes det var SÅ fint til deg!

I dag vil dagens unge kunne knipse bilde i prøverommet, poste bildet på bloggen, og få tilbakemeldinger der og da. Også blir det opp til innehaver av nevnte blogger å vurdere hva som er smisk, og hva som er reelt av tilbakemeldingene man får. Men den risikoen har man nå uansett, om det er på nett eller på skolen. Det er bare å være ærlig.

 

I dag drar vi det enda et hakk lengre i enkelte sammenhenger. Jeg tenker på hver gang jeg skal handle noe på Ellos.no. Hvis jeg finner et skjørt som jeg virkelig har lyst til å kjøpe, så vil jeg jo gjerne ha noe som passer til. Siden deres er laget slik at jeg automatisk får opp forslag til klær som matcher. Hvis jeg ønsker å kjøpe en genser, får jeg opp hvilken singlet som vil passe inni genseren, hvilken bukse som ville blitt kjempefin til, solbriller, sko og en søt liten veske, som alt sammen er generert ut fra denne genseren som jeg har så lyst på.

I tillegg kan jeg lese hva andre som har kjøpt akkurat denne genseren syntes om plagget, også kan jeg unngå å kjøpe noe som kanskje ikke i det hele tatt svarte til forventningene. Det er ikke bare veldig smart og besparende for min del, men det gjør også opplevelsen ved å handle klær på nettet til noe fordelaktig. Jeg sparer både tid OG penger. Og i og med at tid er penger, sparer vi jo faktisk dobbelt så mye! (Nja…)

 

I tillegg til dette får jeg også opp en kolonne som forteller meg hva andre som har kjøpt akkurat den genseren jeg vil kjøpe, også har kjøpt. Sjansen for at jeg kan komme til å like noe av disse antrekkene er veldig til stedet. Dette er en del av det vi kaller nettverkseffekter.

Du finner det på veldig mange ulike nettbutikker. Slik som bøker. I og med at bøker jo faktisk er en av de tingene vi gjerne ikke prøver før vi bestemmer oss for om vi vil ha de eller ikke, så er det jo greit å vite hva andre, som også har lest Harry Potter, og elsket den serien, har kjøpt. For hvis 100 stk har kjøpt de 10 siste, eller enda flere, bøkene du har kjøpt, så er det en viss sjanse for at du kan komme til å like den neste boken de velger.

 

Dette har med et system å gjøre. Men ikke minst er det faktisk slik at vi gjerne lar oss friste av de varene som «andre også har kjøpt», selv om mange av oss kanskje er litt «da skal hvertfall ikke jeg kjøpe den jakken, hvis så mange andre har kjøpt den». Men, get real… hvis det var så viktig for meg å skille meg ut, og å ikke ha den samme kjolen som alle andre har, så hadde jeg vel kanskje ikke handlet på Ellos heller, eller..

Nei, da blir det tross alt noe annet med bøker, som det strengt tatt ikke har så mye å si om det er flere som har kjøpt. Og egentlig så er det faktisk helt «KONGE» de gangene jeg treffer noen som har lest Sagaen og Isfolket, for da har vi VIRKELIG noe å snakke om! «Åh.. Hvem liker du best da? Jeg liker Saga.(BOMBE)» 

 

For å virkelig få forklart hva nettverkseffekter EGENTLIG er, kan vi låne et par linjer fra Wikipedia:

 

«En nettverkseffekt er en karakteristikk som gjør at et gode eller en tjeneste har en økt verdi for en potensiell kunde avhengig av antallet andre kunder som også eier eller vruker godet eller tjenesten. Med andre ord, markedsandelen i bedriften blir en variabel i verdifunksjonen for den neste konsumenten. Nettverkseffekter kan være blant forutsetningene som skaper utvikling i retning av monopol eller endog naturlig monopol»

 

En del av dette med nettverkseffekter kan også gå på det som har med bruken av det å gjøre.

 

La oss si at vi spoler tilbake til 2006. Facebook er i ferd med å se dagens lys. Men så blir det liksom ikke helt den store greia. Så i stedet for å slå igjennom som et massivt tordenvær på nettet (som vi jo vet i dag at det faktisk gjorde), så er det bare noen få som synes det er noe greie i å bruke dette verktøyet. Det flopper rett og slett..

Hva da.. Du sitter der med en nettverks-greie.. Poster innlegg i ny og ne, men det er jo ingen som leser det.. Det er ingen som kommenterer eller gir deg «likes». Ingen å skryte til om forrige Topp-tur, og ingen å fortelle til at vesla har fått sin første tann. Så hva skjer.. Jo det blir en greie for spesielt interesserte.

 

Tenk så videre.. For de av oss som husker den spede begynnelsen til fenomenet «SMS», var det ikke den helt store greie helt med en gang, for man kunne ikke sende sms til alle. Det var faktisk ikke alle telefoner som kunne ta i mot SMS. Dessuten var det utrolig mange, spesielt av de eldste brukerne, som ikke var interessert i å bruke SMS. Det var nytt, moderne, og bare noe tull som ungdommen holdt på med. Jo, meningene rundt dette nye var mange. 

Rart å tenke på nå i dag. Det finnes knapt et menneske, i alle fall i Norge, som ikke sender en SMS i ny og ne. Det er heller ingen utfordring å lese disse lenger. Så kan det være at mobiltelefonene er litt lettere å ha med å gjøre nå i dag enn det det var før, i de riktig gamle tider, sånn på slutten av 90-tallet. 

 

Det jeg mener er at hvis mange bruker en tjeneste, slik som SMS, så vil det være en god verdi i det. Men hvis det kun er du og ti stykker til i hele landet som bruker tjenesten, så vil det ikke være like nyttig, og ikke like gøy heller.

 

Begrepet «Nettverkseffekt» ble først begynt brukt av en mann som het Robert Metcalfe, som også var den samme mannen vi kan takke for at du blant annet sitter her og kan lese det jeg har skrevet. Og for alt annet du foretar deg på nettet. Han skapte nemllig noe som de kalte Ethernet, som igjen var starten på det vi i dag kaller Internett.  Tanken bak begrepet er beskrevet på nettsiden www.markup.no på følgende måte:

 

«Begrepet innebærer at verdien av et nettverk øker kvadratisk med hver nye bruker av nettverket.» 

Jeg kunne jo kjede dere med å fortelle dere at verdien av nettverket kan beskrives med en formel som heter verdien=n2 -n, men det ville vel hverken jeg eller du som leser her ha den største interessen av..

 

Uansett så er nettverkseffekten den som har blitt brukt på flere av de største og raskest voksende bedrifter/selskaper i dag, slik som Facebook og Twitter, som i dag har betydelige markedsandeler (det er slik man omtaler disse som er de kuleste folka i klassen i dag). 

Men for å skille nettverkseffekten fra et annet beslektet begrep, nemlig stordriftsfordeler, kan man si at nettverkseffekten skjer ved etterspørsel, mens stordriftsfordeler skjer ved produksjonen. 

Det vil altså være mer og mer nyttig å bruke en tjeneste ettersom fler bruker den samme tjenesten. MSN, Skype og Viber er lignenede tjenester som ville være unyttig dersom man var den eneste som brukte det. 

 

Nettverkseffekter har fysiske og psykologiske elementer. De fysiske elementene går på at samspillet mellom de som bruker tjenesten er mindre styr. Det er lettere på alle måter. Det vil være enklere å kunne ringe til en annen person uten at man må bytte telefon for å kunne ringe på et annet nettverk. Konsekvensen kan sies å gå på at en ny bruker av en slik type tjeneste vil tilføre nettverket noe mer. En ekstra person, og mange flere interaksjoner, i og med at man har en ekstra å ringe til, og en ekstra som ringer til de andre, hvis vi fortsatt skal bruke eksemplet med telefonen.

 

Den psykologiske delen av det er det som har med å ta beslutninger å gjøre. Og det er faktisk ikke slik at vi alltid tar gode beslutninger, selv om vi synes at vi gjør det selv. Det kan være at vi bestemmer oss for å begynne å bruke en tjeneste som er nettverksbassert, som et nytt sosialt medie, fordi vi påvirkes av mennesker rundt oss, hva vi føler, hva vi tenker, og også sammenhengen. Kanskje jobben eller syklubben har en gruppe på Facebook. Du kan fort føle deg utenfor ved å ikke joine gruppen. Og har du ikke Facebook fra før, så vil sjansen for at du oppretter en profil være sterkere enn om du ikke hadde vært en del av denne syklubben. 

 

Noen, slik som min kjære mor, ville nok aldri opprette noen profil på Facebook om så hele hennes eksistens var avhengig av det, men for de av oss som er litt rundt på nettet, vet vi at vi stadig dumper borti flere og flere tjenester på nettet hvor man kun kan logge på med facebook-kontoen sin. Et eksempel på dette er Spotify, hvor man faktisk må logge på med brukernavn og passord fra Facebook. Det betyr at de som ønsker å benytte denne tjenesten også må ha en profil på Facebook. Så man risikerer å bli ekskludert fra enkelte samfunn, både RL og på nett hvis man ikke ønsker å være en del av Facebook.

 

Facebook er forrestene et svært unikt fenomen. Ikke lenger unikt i det store sammenhengen i forhold til å være et sosialt medie, men de gjorde stor suksess, mer eller mindre over natten, i det de startet opp. 

Jeg for min del kan bare huske at jeg plutselig fikk en haug med mailer fra ett eller annet som ville at jeg skulle «klikk her for å se hva dine venner driver med». Jeg forsto ikke hva det var, tenkte at det var noe dating-greie, og i og med at jeg akkurat hadde fått meg kjæreste, så var det hvertfall ikke noe jeg hadde behov for. 

Men etter noen dager skjønte jeg at det var flere som hadde fått de samme type mailene, så jeg bestemte meg etter hvert for å ta en titt på dette for å se hva det var. 

 

Overraskelsen var stor da jeg etter hvert skjønte at jeg ikke var den eneste som hadde tenkt å teste dette. Det var folk jeg hadde gått sammen med på folkehøgskolen, det var folk jeg ikke hadde sett siden vi var veldig små, og plutselig hadde det åpnet seg et stort potensiale for å kunne holde kontakten med de alle sammen!

Etter hvert som årene har gått, har jeg nok flere «Facebook-venner» enn jeg har venner jeg tar en kaffe med, men jeg synes Facebook er en interessant plattform, ikke bare som sosial kanal for å holde kontakt med gamle venner, men også som et supert verktøy for å kunne knytte nye kontakter, og drive nettverksbygging, som jo faktisk er en av de beste virkemidler for å kunne drive virksomhet, om det er organisasjon for interesser, eller større bedrifter.

 

Nå i dag er det ingen som ikke vet hva Facebook er, og selv om mamma ikke har Facebook selv, så får hun nok med seg mer enn hun egentlig vil innrømme. Selv om hun er veldig bestemt på at Facebook bare er tull.

Jeg er ikke enig med henne der, for jeg ser stor nytte på veldig mange måter. I dag kan jeg ha kontakt med min tante som bor i Sverige, som jeg før kanskje snakket med et par ganger i året. Koselig synes jeg! 🙂

 

Nettverkseffektene for Facebook er uvurdeerlige. Det er en vekst og en utvikling som rett og slett mangler sidestykke på noe vis. Man kan ikke sammenligne den veksten og den utviklingen Facebook har hatt med noe annet, hverken RL eller på nett. Det som nok flere av oss anså til å være en døgnflue, har vist seg å bli et sterkt verktøy som er ett av de viktigste verktøyene vi har i vår infrastruktur.

 

Jeg sier bare ❤ ❤ ❤ Face, assa! 😉

Sagalind skriver litt om AdWords

Jeg har tenkte jeg skal skrive litt om noe som heter AdWords i dag.

AdWords er et ord som i utgangspunktet gjør at jeg kjenner at alt jeg har av tekniske fobier spretter ut, kvesser klørne, og gjør seg klar til å angripe. Jeg anser meg selv til å være ganske teknisk anlagt, men det er enkelte ord og uttrykk som gjør at jeg kjenner at årene siger på, det snikende jernteppet, som pleier å komme å legge seg over forståelsen min, som ved gruffene ord som «matematikk», «statistikk» og «defragmentering», kaster lange skygger over meg, og jeg kjenner at jeg sakte siger ned i nærmeste gyngestol med hekletøy og hodetørkle. Det blir liksom så tungt å tenke. Og den ene kreative ideen etter den andre spretter opp, og truer med å sende meg straka vegen til et paradis blottet for kunnskap utover det man virkelig har lyst til å vite noe om, og den type kunnskapen man virkelig ønsker å vite noe om strekker seg mot kreativ skriving, Reiki og alternativ kunnskap, farger av typen «jøss.. Det var faktisk ikke dumt med rosa genser til den sorte buksa der gitt.»

Men det er et utrrykk som heter «Kampen for tilværelsen» som omhandler å måtte kjempe for å overleve. Hvis man omformulerer den litt, kommer man frem til det som i dagens samfunn er minst like viktig, nemlig «Kampen for oppmerksomheten.» 

I bloggverden er det alfa og omega for å i det hele tatt ha en sjans til å hevde seg. Om ikke annet så blant en bestemt gruppe mennesker. Slik som Hobbyentusiaster, moteinteresserte, interiørglade og så videre.

I en mer yrkesrettet sammenheng er oppmerksomhet faktisk helt nødvendig for å i det hele tatt å overleve. Hvis man skal drive bedrift er det helt vesentlig at noen vet at du eksisterer. 

Og for min del går ferden derfra videre til å lokke frem litt interesse for å faktisk lære litt om AdWords. 

For hva er egentlig AdWords? Jeg har hørt ordet mange ganger. Sett det, lest det, observert det. Men kanskje aldri reflektert over det. Fordi jeg har tenkt at det ikke angår meg.

Så hva er egentlig dette AdWords?

 Jeg spurte på Facebook-siden min, om det var noen som hadde assosiasjoner til «AdWords». Svarene jeg fikk gjorde meg egentlig sikker på det jeg allerede hadde en mistanke om; nemlig at AdWords har noe med reklame og annonser å gjøre. Men det var jeg egentlig klar over fra før. Jeg ville vite litt mer.

Jeg ville vite hva dette «AdWords» egentlig kunne gjøre for meg. For ettersom ordet har dukket opp i studiesammenheng, så regner jeg med at jeg ikke trenger å være Einstein for å skjønne at det er noe jeg må ha oversett. Kanskje kan dette gjøre smarte ting for meg som blogger, eller antageligvis ville det være kjekt å vite noe om dette hvis man, som meg, har en drøm om å kunne leve av å jobbe for seg selv. Altså starte opp egen bedrift.

 Jeg prøvde meg på å google «AdWords», men skjønte snart at det er litt gitt at man skjønner hva dette er, for noe definisjon på ordet dukket liksom aldri helt opp.. 

Men så gikk det opp et lite lys for meg.. 

Tror jeg.. 

 

AdWords er et system (nææh..! 😮 ). 

Dette systemet fungerer slik at hvis jeg har lyst til å reklamere for min fremtidige bedrift, så oppretter jeg en annonse, også er det slik at hvis du søker på et ord som jeg har sagt at skal være relatert til akkurat min annonse, så vil min annonse dukke opp. Og da skjønte jeg at det vi snakker om her, det er disse pussige søkeresultatene som kan finne på å dukke opp når jeg for eksempel søker på «Røde sko»!

 

Det dukker plutselig opp noe helt øverst i søkeresultatet mitt, på en lys gul bakgrunn. 

«Røde Sko på nett – Brandos.no» eller «Sko i Alle Farger – 199,— LightInTheBox.com» 

 

Og på den høyre siden av søkefeltet kommer «Annonser»

«Vårens sko.. Stort utvalg av merkesko online. Kjøp nå -betal i juni»

 

Har jeg skjønt det riktig dersom jeg slår fast at det er dette som er AdWords´ene? Sånn fysisk nesten?

 

Ok.. Jeg måtte jo teste at dette HELT sikkert var det vi lette etter.. Så jeg rullet meg ned på bunnen av disse annonsene på høyre side. 

Det var der jeg fikk se det: «Se annonsen din her.» 

 

TA-DAH! 

 

Jeg klikket på den, og *sjobing* så var jeg inne på en side med følgende overskrift:

«AdWords»

«Annonsér for virksomheten din på Google»

Ha! Jeg har skjønt det! Og er SÅÅÅÅ stolt!

Men hvem er de som bruker AdWords i Norge?

Vi kan allerede slå fast at skobutikkene bruker det… Hvertfall alle skobutikker med røde sko…

 

Ved et lite research (jeg gjorde et søk på den geniale google igjen..), fant jeg treff på norske bedrifter nesten på alt jeg søkte på. 

Banker, hobby, cdon.com og stort sett alle former for varer du kan kjøpe i en butikk, slik som klær, sko (ja, det hadde jeg vel allerede konkludert med..) og bildekk. Og en hel del andre saker.

 

Jeg ser at de norske bedriftene som bruker dette er gjerne de som selger varer og tjenester på nett. Det kan være nettbutikker av ulike slag, eller også banker, forsikringsselskaper og eiendomsmeklere, for å nevne noen. 

Det jeg også ser er at når det gjelder det norske markedet på dette planet, er det i aller høyeste grad plass til flere! 

Man kan også styre annonsene på den måten at man lar potensielle kunder i nærmiljøet få opp din annonse, hvis man er interessert i den slags, hvis man har en bedrift som ikke bare er nettbassert. Slik som et vaskefirma, for å nevne noe. Det er vel gjerne slik at det fremdeles finnes noe å kjøpe her i denne verden som er interessant å få i fysisk form. Å kjøpe en digital vaskehjelp på nettet, for så å laste den ned, er fremdeles noe som tilhører fremtiden. Og frem til verden har funnet en måte å kvitte seg med hackere og datavirus på, så synes jeg det er greit å kunne satse på et renholdsfirma i nærområdet, som faktisk tar turen innom i RL (i virkeligheten).

 

 

Jeg kan allerede nå konkludere med at jeg som privatperson ikke har det største behovet for å bruke AdWords på noen annen måte enn at jeg snapper opp annonsene som dukker opp bassert på mine søk på Google. Altså jeg er forbruker og kunde. Jeg har til nå ikke hatt noe behov for å opprette en slik annonse selv. Tror jeg…

 

Samtidig ser jeg faktisk noe som gjør at jeg kunne brukt AdWords på en måte for å trekke trafikk til bloggen min. Jeg ser ikke at dette har vært gjort i stor grad tidligere, i alle fall ikke på norske blogger. Og om det er et marked for det, det vet jeg heller ikke.

 

Ulempen ved å bruke AdWords på denne måten, er jo så klart at det stort sett er rene utgifter, hvis det ikke genererer noe salg på noe vis. Det er nemlig slik at bedriftene som bruker AdWords for å reklamere for seg, betaler for hver gang noen trykker på deres annonse, Så kun for oppmerksomheten sin del, er det ikke sikkert at det er det helt store. Men hvis jeg blogger om min nye business, slik som at jeg har startet som hudpleiekonsulent, så kan AdWords være akkurat det jeg trenger for å kunne dra kunder til bloggen min, som igjen kan generere klingende mynt i kassen!

Altså vil dette ikke minst være noe som kan være interessant å bruke den dagen jeg selv skal starte min egen bedrift. 

Jeg kan altså konkludere med at jeg for min del foreløpig ikke har gått glipp av noe ved å ikke være opplyst rundt dette fenomenet AdWords. Men det er viktig for meg å understreke at dette er min mening. Andre vil kanskje være uenig med meg i dette. Men hvis man skal tenke på å generere penger, som jo bør være et mål, så bør man også ha noe å kunne selge. Som tjenester eller varer.  Da kan man også annonsere for å sørge for at kundene finner deg. Og dette må jo sies å være en billig måte å reklamere på, i stedet for å ha et stort og prangende reklamebanner over hele overskriften til TV2.

 

Men hvilke konsekvenser kan dette systemet få for de ulike aktørene i bransjen? Slik som for medieindustrien, annonsørene og reklame-/mediebyråene? 

 

Jeg tenker med en gang at annonsørene i værste ytterste konsekvens vil kunne bli overflødig. Dette da vi ikke trenger å kontakte/bli kontaktet av 1881 og Gule Sider for å annonsere for vårt firma.

 

Men.. Det er ikke alltid vi vet at vi trenger det som vi plutselig kom på at vi trengte. Altså jeg tenker på når man er innom en nettside som har vanlig reklame. Også plutselig oppdager du at «nei, har du sett.. Telenor har jammen i meg en kampanje som gjør at jeg kan ringe gratis til hele bygda, du. Det skulle jeg gjerne hatt.» Du får ikke denne annonsen opp via AdWords på Google hvis du søker på de tidligere nevnte Røde Skoene. 

 

Så den impulsive reklamen, den som ikke er basert på akkurat det vi søker på, den vil vi allikevel ha et visst behov for. Dette er noe som AdWords, pr i dag med sitt system, ikke fyller. Den typen reklame som vi ser på nettsider som VG, TV2 og andre nettaviser og nettsider som er reklamebassert, vil fremdeles trenges. Men kanskje vil noen av de som ønsker å annonsere på disse sidene pr i dag etter hvert gå over til kun å bruke AdWords, da Google tross alt er et nettsted som er SVÆRT godt besøkt, for å si det pent.

 

Den neste jeg ser som kan bli skadelidende med dette, er de som i dag er helt avhengig av reklame på sine nettsider, fordi det er det som betaler lønningene til de ansatte på arbeidsplassen. Det er blant annet reklamen som sørger for at VGnett har råd til å betale journalistene sine, slik at de faktisk har gode journalister til å dekke sine saker. Uten godt betalte journalister vil generelt sett media stå i fare, demokratiet vil til slutt stå i fare fordi vi ikke får den infomasjonen som vi får via deres sider i dag. Dette er et tema som er viktig å tenke over. Faktisk er dette i seg selv et tema jeg gjerne skulle sagt litt mer om, men det skal jeg heller gjøre i et eget innlegg ved en senere innlegg.

 

Men fordi vi faktisk trenger at journalistene får godt betalt, slik at de kan gjøre en god jobb med å skaffe oss den informasjonen som vi trenger, trenger vi at nettsider som er reklamebassert får sine annonsekroner.

 

Ja ok, så er det ikke superviktig for oss å få vite siste nytt i Tone og Axel-saken (skal ikke kommentere dette noe dypere, i frykt for å bli hengt med begge beina opp og hodet ned), men det er faktisk viktig for oss å vite hva som skjer i barnehagene i landet vårt. 

 

Det er faktisk viktig at vi har media, som faktisk blir omtalt som en statsmakt, for å sette kniven på strupen til politikere og andre som styrer i landet vårt, slik at vi kan få se sakene fra flere sider.

Også kan det jo faktisk være litt morsomt å følge med på hva som skjer i kulissene til noen av landets mest omtalte ansikter også. Selv om vi selvfølgelig ikke ville finne på å innrømme det for noen.

Men som sagt så er dette noe jeg kunne skrive mer om i et innlegg siden. For dette med medienes makt er noe som interesserer meg, og som vi alle kunne tenke på en ekstra gang, de gangene vi uffer oss over hvordan media opptrer i alle tenkelige og utenkelige sammenhenger.

 

Men har vi skjønt poenget med AdWords da?

 

Min konklusjon på alt sammen er at AdWords er et suverent verktøy som jeg skulle ønske at jeg hadde visst mer om tidligere. Det er den geniale måten å må ut til de som skal sørge for at lønningene blir betalt, og det er den geniale måten å kapre oppmerksomheten. 

Og denne oppmerksomheten er noe vi alle trenger, uansett om vi tør å innrømme det eller ikke.

 

Vi snakkes!

 

 

Meningen med livet..

Jeg sitter og tenker på at egentlig så kanskje vi lever i en fiktiv virkelighet..

Da jeg var liten, så trodde jeg, helt seriøst, at vi levde i en slags film/tv-serie, og at andre mennesker satt og så på alt vi gjorde. Slik som vi satt og så på alt andre gjorde på de filmene og tv-seriene som vi så på.

Jeg tror faktisk at det gikk ganske lang tid før jeg forsto at det ikke var helt slik det var. At vi faktisk ikke lever i en film-verden. Det ER faktisk ingen som sitter og ser på livet mitt på TV.

Eller er det det?

Hva hvis vi egentlig bare lever etter et manus som noen har skrevet?

Kanskje det er dette vi kaller skjebnen? At livet vårt faktisk er forhåndsbestemt?

Tenk om det er bestemt at jeg skal sitte her akkurat nå å skrive dette innlegget, slik at du kan sitte der og lese det?
Noen ganger skjer det ting i verden som gjør at denne tanken forsterker seg.

Slik som når det har skjedd en stor bilulykke, og bilen er totalt smadret, og menneskene som satt i bilen kryper ut av vraket som om ingen ting skulle skjedd. Da tenker jeg på en strofe som bestemoren min alltid pleide å si: «Det er ei mening med alt».

Den strofen som av og til slår alvorlige sprekker, som når barn får kreft, eller når det skjer ting som er så håpløst grusomt at ingen kunne klart å forutse det. Da er jeg ikke sikker på om det er en mening med alt.

Men så, når man ser på gode ting, som at jeg, til tross for hva eksen min sa den gangen for 8 år siden, allikevel bestemte meg for å bli med på å lage studentrevyen på Rena, og at hun jeg hadde med meg som revysjef hadde blitt kjent med han som ble leid inn som teknikker, og at han som var med som lydmann faktisk ble med på den jobben, slik at jeg fikk truffet ham.

Og at jeg et år etter skulle sitte på MSN i påsken og skrive med akkurat denne lydmannen, og faktisk tørre å si det som det var «Jeg skal ha deg, jeg.»

Tre år og noen måneder etterpå giftet vi oss, og nå ligger han faktisk i sengen vår og venter på at jeg skal komme å legge meg.

Noen ganger lurer jeg på om det allikevel er slik at det er en mening med alt..
Og meningen min er å være sammen med han lydmannen fra den studentrevyen fra 8 år tilbake. 🙂

God natt, verden! 🙂

Skriveglede i April

Skriveglede i April

Jeg elsker å skrive. Det er neppe noen hemmelighet.

Flaks for meg, så finnes det et særdeles flott opplegg som heter NaNoWriMo.
Kort fortalt, så skriver man en bok på en måned. Altså 50 000 ord.

Hovedarrangementet deres er i November hvert år, men de har også to Camp-arrangement som heter Camp NaNoWriMo. I år arrangeres dette i April og i Juli.

Som alltid er jeg med! Jeg har deltatt på arrangementene deres siden November 2010.

Dette er kanskje det mist sosiale arrangementet dere kan tenke dere. Og i motsetning til hva navnet antyder, så er dette ikke akkurat en «ut i skogen-med telt-greie», takk gud for det.
Alle som kjenner meg vet at jeg hadde aldri tatt meg ut i skogen i April, i frykt for å støte på noe jeg virkelig har fobi mot; snø og skiturister. Jeg kunne kanskje blitt med på sommeren, og det skal faktisk sies at jeg synes det er noe veldig hyggelig med telt og sommer. Bare at der jeg kommer fra pleier slike turer å bli beriket av ca en milliard mygg og knott.
En gang ble teltduken flerret av et stykk hylende Agnete, på full fart bort fra en lys levende FROSK som ble kastet inn i teltet. Var ikke klar over at jeg var redd for frosk en gang jeg. Men fikk det tydeligvis påvist altså på telttur med skolen.

Nå mange år etter ler jeg av denne hendelsen. En del av min fortid som jeg faktisk ikke har aversjon mot.

Men denne Campen er altså ikke en sommerferie. Det er ikke en påsketur, og ikke et treff for gale nerder med kronisk skrivekløe..
Eller.. Gale nerder med kronisk skrivekløe, det er det.. Men vi er asosiale i tillegg! Alle sitter og dunker på hver sin pc i hver sine hjørner av verden, alle har sagt klart i fra til familie og venner at «denne måneden kommer jeg ikke til å si ja til sosiale aktiviteter, fordi jeg skal skrive en bok», og alle har lagt familieliv og hyggelige kvelder med jentene/gutta til måneden etter. I år blir det altså Mai..

Ok.. Det jeg skulle fortelle, var at på tirsdag 5. mars relauncher siden til Camp NaNoWriMo. Men allerede nå starter min jobb med å finne ut av hva jeg har lyst til å skrive. Fremdeles er det latterlig fristende å prøve seg på en Norsk Serie.. Vi får se hva vi ender opp med. Men det er noe med denne sjangeren som tiltaler meg enormt. Jeg er aldri så inspirert til å skrive som når jeg hører historier fra «gamledager».
Jeg liker drafting og outlining. Og med mitt nye magiske verktøy; Scrivener, har jeg ingen unnskyldning for å ikke klare dette, annet enn at jeg også har studiene mine. Men hvis jeg jobber studier på dagtid, og skriving på kveldstid, så vil jeg ha tid til begge deler. Også litt jobbing innimellom der igjen, også når Mai kommer, så har jeg forhåpentligvis en ny bok jeg kan jobbe med, og jeg har fire eksamener som skal i boks med tidenes, for meg, beste karakterer.

Men; klokken 00:01 1. April er jeg klar. Da skal det jobbes både hjemme og borte, også får vi se om jeg takler en tilværelse som forfatter en gang i fremtiden. Vi får se på det som en ildprøve. Jeg vet at jeg får til det jeg bestemmer meg for, så dette skal i boks.

Og så skal jeg hvile i siste halvdel av Juni før årets andre Camp skyter fart fra 1. Juli.

Je glær meg!

 

Forresten: Har DU lyst til å være med meg? Har du lyst til å skrive din egen bok? Er det å skrive en bok på listen over ting du vil gjøre dette livet?

Ta en titt på http://www.nanowrimo.org og http://www.campnanowrimo.org

 

Ciao! 😉

Sagalinds Supergrateng!

Vet dere, i dag skal jeg faktisk komme med et par gode tips til dere.

Jeg spiser Lavkarbo. Er på andre uka nå, og trives så utrolig godt med det! 
Jeg har boken til Hexeberg som heter «Frisk med Lavkarbo», både «teoriboken» hvor hun forteller om hva godt lavkarbo faktisk gjør med deg, og jeg har oppskriftsboken med middag, lunsj og frokost, samt noen kaker og hjemmelaget snop.

En av oppskriftene fra boken, som jeg har brukt spesielt mye, er tomatsuppen. 
En suppe laget fra bunnen av, med friske tomater (ja da, det er ikke farlig å spise tomater på lavkarbo, da 100 gram inneholder 1,2 – 2,5 karb), løk og hermetiske tomater. Kjøre over med stavmikser, også er suppen klar til å serveres, med en klatt med rømme i midten. Suverent godt.

Men i og med at vi bare er to, så blir det faktisk igjen veldig mye suppe.
Så hva gjør vi da?

Jo, jeg har rett og slett tatt restene av suppen, som også er en alle tiders tomatsaus som kan brukes til det du vanligvis bruker tomatsaus til. For eksempel pizza eller en gryterett.
Jeg steker kjøttdeig, blander i passe mengder med restene fra suppen (ikke for mye så det blir suppete), også hiver jeg herligheten i en ildfast form, slenger på ost på toppen, og putter det i stekeovnen på ca 225 grader i ca 15 minutter.
Server gjerne med noe grønt til, og legg en klatt med rømme på siden.

Dette er overraskende godt, også såååå lett!

God middag! 🙂

Spøkelsene mine

Italo Calvino said: The more enlightened our houses are, the more their walls ooze ghosts. Describe the ghosts that live in this house:

Image credit: “love Don’t live here anymore…” – © 2009 Robb North – made available under Attribution 2.0 Generic

I dag hadde jeg lyst til å skrive litt igjen.

Så da trykket jeg på knappen som het «inspire me» her inne på wordpress. Kanskje jeg finner på noe moro?

Jeg skal fortelle om spøkelsene i det avbildede huset! Jeg ser ikke bildet, så det blir ikke lett..
Hva med mine egne spøkelser da?
Oi da.. Jeg har ingen spøkelser lenger. Har flyttet fra dem jeg. Nå er det en ren liten og ny leilighet uten noen forstyrrende og uforklarlige greier..

Men jeg fikk altså lyst til å skrive..

Kan ha noe med å gjøre at jeg sitter med en tykk bok Merkevareledelse og forsøker å skjønne det som står der.
Boken jeg snakker om heter Merkevareledelse på Norsk 2.0, og er skrevet av Bendik M. Samuelsen, Adrian Peretz og Lars E. Olsen. Peretz og Olsen er forelesere for dette faget hos NKS, så det synes jeg er ekstra moro.
Men uansett hvor interessant boken er, så er det så mye annet som også er interessant, og veldig mye annet som også har bosatt seg i hodet mitt, så det er lett at tankene vandrer, også blir man litt distrahert. Er det ikke typisk?

Husker da jeg gikk på barneskolen. Jeg har alltid vært lett å distrahere. Da ble jeg satt bak et skjermbrett i klasserommet, sikkert i et forsøk på å få meg til å konsentrere meg. Men jeg har jo alltid vært slik at jeg vil følge med på det som skjer. Vil ikke gå glipp av noe. Så det hele resulterte vel bare i enda mer distraksjon for min del. Da fikk jeg jo bare med meg lydene! Det var jo enda værre! Det beste/værste er at jeg har ikke forandret meg en skrue på ca 25 år. Er fremdeles slik at jeg må få med meg det som skjer. Kan ikke gå glipp av noe.

Nå om dagen er det enda større muligheter for å bli distrahert, med Facebook, Twitter, iPhone, iPad og min elskede MacBook Pro. Så har vi spotify, Wimp, telefoner som ringer og plinger, rister og vibrerer og blinker.

I tillegg til dette bor vi bokstavlig talt på en byggeplass, og det er ikke alltid like enkelt å konsentrere seg om det man skal når leiligheten nesten rister av borring, hakking og during.

Nå gjør jeg det igjen, ikke sant? Finner alle unnskyldninger i verden for hvorfor jeg ikke får til å konsentrere meg, slik at jeg igjen distraheres fra det jeg egentlig skulle gjøre.

I tillegg til det fikk jeg nå selvfølgelig behov for å ta en tur på do, ut og ta en røyk, inn igjen for så å rigge seg til igjen, med bok, headset og spotify, for så å finne ut at jeg egentlig er litt sulten, så kanskje det er på tide å lage middag?

Kanskje jeg har spøkelser i huset mitt allikevel? Hm.. Spøkelsene i hodet kan jeg vel aldri flytte fra..

Vel, full konsentrasjon nå! Bare 14 sider igjen til jeg har lest de sidene jeg skulle lese i dag!

Ciao!

Jeg er en Digital Immigrant

Jeg er en digital immigrant.

Det er nesten det motsatte av å være digital innfødt. Eller ”Digital Natives” som det heter på ”nynorsk”.

Jeg visste ikke at det fantes ord som beskrev dette fenomenet en gang jeg. Men det betyr faktisk ikke at jeg ikke har tenkt over dette før. For det har jeg.

Jeg har tenkt på at vi som vokste opp på 80-tallet, vi lærte oss data og internett og alt dette etter at vi var ferdig på ungdomsskolen, fordi internett ble oppfunnet omtrent på den tiden vi fløy rundt i gangene på ungdomsskolen og kikket på gutter og skrev kjærlighetsbrev. På papir!

Så begynte vi på videregående, og i løpet at en veldig kort periode der, så skjedde det noe, også plutselig husker jeg at vi hadde datalab. Altså noen få maskiner på deling som vi fikk bruke en time om gangen eller noe.

De som ble født på den tiden som jeg skrev kjærlighetsbrev og sang ”Klassebildet” av Tre små kinesere på klassefest på skolen, de som er ca 20 år nå, de har ikke noen erindring om noe annet enn at det har alltid vært et internett. Disse menneskene kalles altså ”Digital Natives”, altså digital innfødte..

 

Men jeg er altså en digital immigrant. 

Det betyr at når jeg vokste opp så hadde vi ikke mobiltelefoner. Vi hadde heller ikke pc på rommet, vi hadde ikke Facebook.

Men jeg husker det var stort at jeg fikk arve skrivemaskinen fra verkstedet til pappa, og det hadde rettetast som ikke funka, så jeg måtte bruke blanko (korrekturlakk som det heter nå om dagen) og penn for å få rettet opp hvis jeg skrev noe feil.

Jeg husker at mamma hadde med seg mobiltelefon fra jobben, fordi de hadde mobil i hjemmesykepleien. Det var en hel koffert med bærestropp og antenne, OG telefonrør! Jeg husker at vi hadde med en slik på campingtur en gang også. Tror den måtte kobles i sigarett-tenneren på bilen. Sikkert for å lade eller noe..

Jeg husker også at min store glede som barn og ung i et ikke-digitalt samfunn var å skrive brev! Jeg hadde brevvenner i hele landet, og av og til hadde jeg en brevvenn-annonse inne i Girls eller Starlett eller noe annet jenteblad, også fikk jeg et tonn med brev, også satt jeg å plukket ut de jeg hadde lyst til å være brevvenner med. Det ble stort sett alle sammen.

Det mest tekniske vi gjorde når vi var 12 år, var å ta opp på kassett! Da var det alt fra ”radiosendinger” som vi sendte inn til ABRS, som var det kuleste som gikk på radioen, til kassetter som jeg sendte til brevvennene mine. Kanskje man kan si at det var den tids videoblogg, og at man da stort sett hadde en følger pr innlegg. Men du store tid hvor moro vi hadde det!

 

Så kom mobiltelefonen i lommeformat.. Hvertfall nesten, hvis man hadde store nok lommer. Jeg husker jeg hadde en murstein av en nokiatelefon som jeg fikk låne av mamma og pappa, og som KUN skulle brukes i nødstilfeller, for det var faktisk kjempedyrt! Og tekstmeldinger, det kom litt senere.
Jeg brukte opp kontantkortet på mobilen samme kveld, og aner ikke hvordan jeg fikk forklart meg ut av den klemma, men noe sier meg at den kanskje ble inndratt. Jeg husker også at jeg ringte til kundeservice for å få de til å fylle opp igjen kontantkortet, men det var visst ikke slik de fungerte..

Så husker jeg at jeg dro til Koppang for å kjøpe min egen mobiltelefon. Den var så fin! Og etter hvert gikk det også an å skrive tekstmeldinger med den.

Jeg husker at vi var på sommerferie i Sverige, også var jeg med pappa på teknisk museum eller noe. Og det var første gang jeg så en pc med internett. Frem til da var det bare noe jeg hadde hørt om, og jeg ante ikke hvordan man brukte det. Men det var nok noe som gjorde inntrykk.

Første gang jeg hadde en egen pc, det er faktisk ikke mer enn 10 år siden. Da hadde jeg begynt å studere, og hadde den første unnskyldningen for å faktisk skaffe meg en slik. Det tok ytterligere tre år før jeg tok maskinen på nett. Da med en trådløs sender som måtte kobles til i bakenden på maskinen. Året etter hadde jeg gått til anskaffelse av en bærbar maskin, og etter det har vel det digitale livet mitt startet for virkelig.

Det er ti år siden jeg startet studiene mine på Rena, og jeg tenkte at studenter ikke hadde forandret seg så mye siden jeg og resten av første året informatikk på Rena skrev oss opp på en fysisk papirlapp for å bli kontaktet av fadderne våre.

Da jeg startet på Høgskolen på Gjøvik i høst, fikk vi invitasjon til en facebookgruppe. Så lettvint! Der kunne vi bli kjent med fadderne våre, de vi skulle gå i klasse med, og til og med bli venner bare ved et lite klikk!

Enda bedre var det da vi skulle danne grupper på tvers av klassene litt senere på året. Da kunne jeg til og med bli venn med folk i klassen uten at vi hadde møttes en gang! Så moro…!

Jeg trodde ikke det skulle være så stor forskjell på meg og de som var ti år yngre, men det har seg faktisk slik at de fleste av dem rett og slett ikke husker når internett kom! Det er en del av historien for dem, på lik linje med andre verdenskrig og svartedauen.

Jeg synes jo det er hysterisk morsomt å se deler av historien som jeg faktisk husker! Jeg husker jo at vi drev og rota i DOS en gang på 90-tallet. Og med disketter som var like store som et CD-cover er nå om dagen, for de som fremdeles har noe slikt liggende hjemme.. (Mulig de finnes i bilen til fattern som en slags erstatning for isskrapen).

Disketter er forresten noe vi brukte FØR minnepenner og Drop-boxen kom og tok dem. Og før diskettene brukte vi kassetter. Kassetter er forresten noe vi brukte til å høre på musikk med før CD´ne, og altså da før iTunes og Spotify..

 

Mine nye facebookvenner er en del av den digitale verden. De er ikke bare digitale for meg fordi jeg aldri har sett de annet enn på søte baderomsbilder på Face, men også fordi de er innfødte!

De er ”digital natives”.

Mens jeg drev å rota på plenen med kassettspiller og lagde ”nærradio” når jeg var 12 år, hadde disse egne bærbare hvor de drev med Rosa-blogging.

 

 

For ti år siden begynte jeg med blogging også. Da var jeg 23 år, og visste ikke at det het blogging en gang. Det var bare en utrolig lettvint måte å skrive dagbok på. En dagbok hvor andre kunne fortelle om de syntes at du hadde hatt en morsom dag eller ikke.

Faktisk så sluttet jeg aldri å blogge. Men jeg gikk gradvis over til å blogge om hobbyer. Startet noen fellesblogger også, som utfordringsblogger for andre som var interessert i det samme som meg, og som også trengte en utfordring. En av de tre jeg startet lever i beste velgående i dag, og kan finnes på papiravisen.blogspot.com

Så har jeg gått litt over til å dagbok-blogge igjen. Og litt frem og tilbake. Bare det er noe å skrive på. J

 

Ellers har jeg testet mange ulike sosiale medier, som twitter, instagram, linkedin og facebook. Det er mye likt. Og jeg tror vi etter hvert kommer til å merke enda mer av konvergensen, hvor alt smelter sammen og blir likt. Kanskje vi får hundre ulike tjenester som ligner på hverandre, eller vi får en stor tjeneste hvor alt er mulig.

Det har bare gått ti år siden sist studietid. Og ti år er ikke mye, men ti år ER mye i den tiden vi lever i nå, når verden stille har beveget seg fra å være et industrisamfunn, hvor vi har GÅTT på shopping på butikkene ute i gata, og over til et digitalt samfunn hvor vi kan klikke tre ganger for å få den nyeste skiven til Datarock.

Dagens samfunn har gjort meg til en gammel dame på noen få år. Jeg blir fremdeles spurt om legg på polet i en alder av 33 år, men jeg merker at tiden forandrer seg.

Jeg elsker min Macbook Pro. Av hele mitt hjerte. Og jeg elsker det faktum at dette kanskje er min blogg nr 26. Jeg er en datter av teknikken. Men jeg vil aldri bli noe annet enn en immigrant. Jeg kan ikke skrive på CVn min at jeg har medfødte evner, for jeg har jo ikke det. Jeg har vokst inn i dette samfunnet ettersom det har utviklet seg. Men mine nye facebookvenner har en intuitiv greie, fordi de fikk en mobiltelefon i vuggegave. De vil også i veldig veldig mange sammenhenger gå forran meg som bare er immigrant, fordi de er født til dette.

 

En annen del av den samme digitale verdens-pakka er dette:

Jeg elsker å kunne dra opp pad-en for å lese de siste nyhetene på vg. Moren min kunne ikke drømme om å ikke få lov til å gå ut i postkassen for å hente avisen som hun ønsker å bla i til morgenkaffen.

Å slippe å ta på seg skoene for å få kloa i den nyeste plata til Kurt Nilsen, det er for meg en luksus jeg ikke har lyst til å være foruten. Men jeg kunne ikke drømt om å samle bøkene mine via bits på en skjerm. Jeg synes det er noe helt eget med å putte Twilight-sagaen i bokhyllen, bare for å vite at jeg har faktisk løpt til bokhandelen for å kjøpe neste bok, og neste bok, fordi jeg ikke klarte å stoppe å lese. Men jeg ville ikke hatt de samme minnene om denne litt latterlige galskapen om jeg bare hadde lastet den ned med tre trykk på en skjerm. Men jeg kunne godt tenkt meg å kunne bestille boken på nett for så å få den i postkassen min.

 

Jeg vet ikke om jeg synes at alt er utelukkende positivt med det digitale samfunnet, men gud, så lettvint.. Nå kan jeg stå på jobben, plutselig komme på at jeg har glemt å sette Idol på opptak, for så å trykke tre ganger på mobilen, så er det i orden med dekoderen min hjemme. Det er deilig.

Kjøleskapet mitt kunne sendt meg en handleliste når jeg er på butikken, hvis jeg hadde hatt et slikt kjøleskap, og kaffekanna kommer og serverer meg frokost på sengen.. Right?

 Vel.. det siste er ikke helt i orden enda, men et sted i verden er det helt sikkert noen som jobber med iKaffe eller noe i den duren.

 Jo, men hvordan utvikler verden seg videre da? Det kan vi bare ane konturene av. Den største fremtidsvisjonen vi hadde på 80 og 90-tallet var videosamtaler. Der er vi jo for lenge siden, med Skype, som er det største teleselskapet i Norge. Et enormt selskap som strekker seg langt utover alle verdens grenser. Men den verden vi lever i gjør at disse faktisk ikke har noe kontor i Norge.

Blir verden mer og mer virituell? Er vi allerede virituelle?

Jeg har også vært en del inne på noe som kalles Second Life. Det er et virituelt spillsamfunn, hvor man har en avatar som man ”lever” med der inne. Der kan man skaffe seg jobb, skaffe seg venner, bygge nettverk og shoppe klær eller møbler til den nye leiligheten. Fantastisk morsomt, og egentlig veldig snodig. Det rareste av alt er når man treffer mennesker som kanskje er 30 år eldre enn deg, og allikevel så er man så på nett. Man fjerner alle ulikheter, alle har mulighet til å se ut akkurat slik de ønsker, også sitter man igjen med like forutsetninger til å bli kjent. Du får ikke fordommer for hvordan man ser ut, men man blir faktisk mer oppmerksom på hvordan mennesker oppfører seg. Det er en tankevekker i en verden hvor alt er veldig fiksert på mote og skjønnhet.

Kanskje det faktisk er slik at skjønnhet kommer innenfra? 😉

Uansett hvordan verden er eller ikke er, så er jeg evig glad for at de gamle brevkursene som jeg husker kusinen min satt med en gang på 90-tallet har utviklet seg, blitt nettbasert, og at det nå heter nettstudier. Slik at jeg har muligheten til å gå på skole fra sofakroken, uten å bruke et eneste frimerke.

Og tusen takk til de som leser dagboken min! 

Digital Markedsføring og pensumbøkene mine

Da er det onsdag, og jeg har vært så flink jente denne uken!

I går var jeg oppe tidlig for å studere, og jammen fikk jeg gjort en del også!
Jeg har fire fag jeg skal igjennom før eksamnene begynner i Mai.
Jeg har valgt å starte med Digital Markedsføring, hvor jeg skal igjennom to bøker.

Den ene er Arne Krokans «Den Digitale Økonomien» fra 2010

Denne omhandler det digitale nettsamfunnet, og hvordan samfunnet har endret seg masse de siste årene, til å omhandle sosiale medier, og handling med bits i stedet for vanlige varer.

Ta for eksempel musikk og bøker. Det blir mer og mer vanlig at man kjøper dette elektronisk.
Spørsmålet er hvordan noen kan ta betalt for å egentlig ikke gjøre en jobb. Det er jo egentlig ingen som er involvert i handelen bortsett fra du som kjøper. Sånn når vi ser bort fra forfatter og forlag, samt artister og plateselskaper så klart. Men den jobben må jo gjøres for å skape det du skal kjøpe uansett. Men det er jo ingen som pakker det du skal ha og sender det til deg.

Hvordan blir samfunnet videre fremover ettersom vi sakte med sikkert går over til å ha ting i bits i stedet for i hylla hjemme? Vel.. ryddig og miljøvennlig kanskje?

Jeg skal komme tilbake til dette ved et senere innlegg, da dette faget faktisk skal leveres via blogginnlegg! Så det gleder vi oss til! 🙂

Den andre boken jeg skal igjennom i dette faget er av Jason Fried og David Heinemeier Hansson. Boken heter «ReWork», og sies å skulle forandre måten du jobber på for alltid..

Dette er også New York Times bestselgeren som har blitt en bestselger i både US og UK, og jeg gleder meg faktisk til å lese denne. Det sies at den er lettlest, så jeg er spent på denne.

Når det gjelder å skaffe bøker, har jeg brukt Bokkilden og Platekompaniet.
Når det er sagt så må jeg si at ingen av disse virkelig har imponert meg angående levering.
Bokkilden klarte å få levert det de skulle en ukes tid etter bestilling, altså i slutten av neste uke.
Platekompaniet har fremdeles ikke klart å levere! Så jeg mangler to bøker før jeg har alt på plass.

Jeg har altså lest de første kapitlene i Den Digitale Økonomien, samt sett en forelesning og løst en oppgave, så nå skal jeg begynne å jobbe med innleveringsoppgaven min.

Dere får se den her om ikke så lenge.

Vi snakkes!
Ciao!

Sikt på månen. …

Sikt på månen. Hvis du bommer, havner du blant stjernene.
-Les Brown-

Skoledagboken min var full av binderser.

Den var rufsete, møkkete, stappfull av egentlig ingen verdens ting. Men det spillte ingen rolle, for det viktigste var at det så ut som om det var veldig mye der.
De tøffeste jentene skrev livets hemmeligheter i sine skoledagbøker. Så brukte de en eske med binderser for å lukke sidene to og to, slik at INGEN skulle kunne lese det.. Men all mystikken var nok for guttene.. De lot seg ikke be to ganger om de kom over et ubevoktet eksemplar. Så var det å lirke ut alle bindersene, for så å kanskje lure seg inn på læreværelset for å låne kopimaskinen.

Så ble det et helvete.

Også slapp vi matte den timen også.