Jeg er en Digital Immigrant

Jeg er en digital immigrant.

Det er nesten det motsatte av å være digital innfødt. Eller ”Digital Natives” som det heter på ”nynorsk”.

Jeg visste ikke at det fantes ord som beskrev dette fenomenet en gang jeg. Men det betyr faktisk ikke at jeg ikke har tenkt over dette før. For det har jeg.

Jeg har tenkt på at vi som vokste opp på 80-tallet, vi lærte oss data og internett og alt dette etter at vi var ferdig på ungdomsskolen, fordi internett ble oppfunnet omtrent på den tiden vi fløy rundt i gangene på ungdomsskolen og kikket på gutter og skrev kjærlighetsbrev. På papir!

Så begynte vi på videregående, og i løpet at en veldig kort periode der, så skjedde det noe, også plutselig husker jeg at vi hadde datalab. Altså noen få maskiner på deling som vi fikk bruke en time om gangen eller noe.

De som ble født på den tiden som jeg skrev kjærlighetsbrev og sang ”Klassebildet” av Tre små kinesere på klassefest på skolen, de som er ca 20 år nå, de har ikke noen erindring om noe annet enn at det har alltid vært et internett. Disse menneskene kalles altså ”Digital Natives”, altså digital innfødte..

 

Men jeg er altså en digital immigrant. 

Det betyr at når jeg vokste opp så hadde vi ikke mobiltelefoner. Vi hadde heller ikke pc på rommet, vi hadde ikke Facebook.

Men jeg husker det var stort at jeg fikk arve skrivemaskinen fra verkstedet til pappa, og det hadde rettetast som ikke funka, så jeg måtte bruke blanko (korrekturlakk som det heter nå om dagen) og penn for å få rettet opp hvis jeg skrev noe feil.

Jeg husker at mamma hadde med seg mobiltelefon fra jobben, fordi de hadde mobil i hjemmesykepleien. Det var en hel koffert med bærestropp og antenne, OG telefonrør! Jeg husker at vi hadde med en slik på campingtur en gang også. Tror den måtte kobles i sigarett-tenneren på bilen. Sikkert for å lade eller noe..

Jeg husker også at min store glede som barn og ung i et ikke-digitalt samfunn var å skrive brev! Jeg hadde brevvenner i hele landet, og av og til hadde jeg en brevvenn-annonse inne i Girls eller Starlett eller noe annet jenteblad, også fikk jeg et tonn med brev, også satt jeg å plukket ut de jeg hadde lyst til å være brevvenner med. Det ble stort sett alle sammen.

Det mest tekniske vi gjorde når vi var 12 år, var å ta opp på kassett! Da var det alt fra ”radiosendinger” som vi sendte inn til ABRS, som var det kuleste som gikk på radioen, til kassetter som jeg sendte til brevvennene mine. Kanskje man kan si at det var den tids videoblogg, og at man da stort sett hadde en følger pr innlegg. Men du store tid hvor moro vi hadde det!

 

Så kom mobiltelefonen i lommeformat.. Hvertfall nesten, hvis man hadde store nok lommer. Jeg husker jeg hadde en murstein av en nokiatelefon som jeg fikk låne av mamma og pappa, og som KUN skulle brukes i nødstilfeller, for det var faktisk kjempedyrt! Og tekstmeldinger, det kom litt senere.
Jeg brukte opp kontantkortet på mobilen samme kveld, og aner ikke hvordan jeg fikk forklart meg ut av den klemma, men noe sier meg at den kanskje ble inndratt. Jeg husker også at jeg ringte til kundeservice for å få de til å fylle opp igjen kontantkortet, men det var visst ikke slik de fungerte..

Så husker jeg at jeg dro til Koppang for å kjøpe min egen mobiltelefon. Den var så fin! Og etter hvert gikk det også an å skrive tekstmeldinger med den.

Jeg husker at vi var på sommerferie i Sverige, også var jeg med pappa på teknisk museum eller noe. Og det var første gang jeg så en pc med internett. Frem til da var det bare noe jeg hadde hørt om, og jeg ante ikke hvordan man brukte det. Men det var nok noe som gjorde inntrykk.

Første gang jeg hadde en egen pc, det er faktisk ikke mer enn 10 år siden. Da hadde jeg begynt å studere, og hadde den første unnskyldningen for å faktisk skaffe meg en slik. Det tok ytterligere tre år før jeg tok maskinen på nett. Da med en trådløs sender som måtte kobles til i bakenden på maskinen. Året etter hadde jeg gått til anskaffelse av en bærbar maskin, og etter det har vel det digitale livet mitt startet for virkelig.

Det er ti år siden jeg startet studiene mine på Rena, og jeg tenkte at studenter ikke hadde forandret seg så mye siden jeg og resten av første året informatikk på Rena skrev oss opp på en fysisk papirlapp for å bli kontaktet av fadderne våre.

Da jeg startet på Høgskolen på Gjøvik i høst, fikk vi invitasjon til en facebookgruppe. Så lettvint! Der kunne vi bli kjent med fadderne våre, de vi skulle gå i klasse med, og til og med bli venner bare ved et lite klikk!

Enda bedre var det da vi skulle danne grupper på tvers av klassene litt senere på året. Da kunne jeg til og med bli venn med folk i klassen uten at vi hadde møttes en gang! Så moro…!

Jeg trodde ikke det skulle være så stor forskjell på meg og de som var ti år yngre, men det har seg faktisk slik at de fleste av dem rett og slett ikke husker når internett kom! Det er en del av historien for dem, på lik linje med andre verdenskrig og svartedauen.

Jeg synes jo det er hysterisk morsomt å se deler av historien som jeg faktisk husker! Jeg husker jo at vi drev og rota i DOS en gang på 90-tallet. Og med disketter som var like store som et CD-cover er nå om dagen, for de som fremdeles har noe slikt liggende hjemme.. (Mulig de finnes i bilen til fattern som en slags erstatning for isskrapen).

Disketter er forresten noe vi brukte FØR minnepenner og Drop-boxen kom og tok dem. Og før diskettene brukte vi kassetter. Kassetter er forresten noe vi brukte til å høre på musikk med før CD´ne, og altså da før iTunes og Spotify..

 

Mine nye facebookvenner er en del av den digitale verden. De er ikke bare digitale for meg fordi jeg aldri har sett de annet enn på søte baderomsbilder på Face, men også fordi de er innfødte!

De er ”digital natives”.

Mens jeg drev å rota på plenen med kassettspiller og lagde ”nærradio” når jeg var 12 år, hadde disse egne bærbare hvor de drev med Rosa-blogging.

 

 

For ti år siden begynte jeg med blogging også. Da var jeg 23 år, og visste ikke at det het blogging en gang. Det var bare en utrolig lettvint måte å skrive dagbok på. En dagbok hvor andre kunne fortelle om de syntes at du hadde hatt en morsom dag eller ikke.

Faktisk så sluttet jeg aldri å blogge. Men jeg gikk gradvis over til å blogge om hobbyer. Startet noen fellesblogger også, som utfordringsblogger for andre som var interessert i det samme som meg, og som også trengte en utfordring. En av de tre jeg startet lever i beste velgående i dag, og kan finnes på papiravisen.blogspot.com

Så har jeg gått litt over til å dagbok-blogge igjen. Og litt frem og tilbake. Bare det er noe å skrive på. J

 

Ellers har jeg testet mange ulike sosiale medier, som twitter, instagram, linkedin og facebook. Det er mye likt. Og jeg tror vi etter hvert kommer til å merke enda mer av konvergensen, hvor alt smelter sammen og blir likt. Kanskje vi får hundre ulike tjenester som ligner på hverandre, eller vi får en stor tjeneste hvor alt er mulig.

Det har bare gått ti år siden sist studietid. Og ti år er ikke mye, men ti år ER mye i den tiden vi lever i nå, når verden stille har beveget seg fra å være et industrisamfunn, hvor vi har GÅTT på shopping på butikkene ute i gata, og over til et digitalt samfunn hvor vi kan klikke tre ganger for å få den nyeste skiven til Datarock.

Dagens samfunn har gjort meg til en gammel dame på noen få år. Jeg blir fremdeles spurt om legg på polet i en alder av 33 år, men jeg merker at tiden forandrer seg.

Jeg elsker min Macbook Pro. Av hele mitt hjerte. Og jeg elsker det faktum at dette kanskje er min blogg nr 26. Jeg er en datter av teknikken. Men jeg vil aldri bli noe annet enn en immigrant. Jeg kan ikke skrive på CVn min at jeg har medfødte evner, for jeg har jo ikke det. Jeg har vokst inn i dette samfunnet ettersom det har utviklet seg. Men mine nye facebookvenner har en intuitiv greie, fordi de fikk en mobiltelefon i vuggegave. De vil også i veldig veldig mange sammenhenger gå forran meg som bare er immigrant, fordi de er født til dette.

 

En annen del av den samme digitale verdens-pakka er dette:

Jeg elsker å kunne dra opp pad-en for å lese de siste nyhetene på vg. Moren min kunne ikke drømme om å ikke få lov til å gå ut i postkassen for å hente avisen som hun ønsker å bla i til morgenkaffen.

Å slippe å ta på seg skoene for å få kloa i den nyeste plata til Kurt Nilsen, det er for meg en luksus jeg ikke har lyst til å være foruten. Men jeg kunne ikke drømt om å samle bøkene mine via bits på en skjerm. Jeg synes det er noe helt eget med å putte Twilight-sagaen i bokhyllen, bare for å vite at jeg har faktisk løpt til bokhandelen for å kjøpe neste bok, og neste bok, fordi jeg ikke klarte å stoppe å lese. Men jeg ville ikke hatt de samme minnene om denne litt latterlige galskapen om jeg bare hadde lastet den ned med tre trykk på en skjerm. Men jeg kunne godt tenkt meg å kunne bestille boken på nett for så å få den i postkassen min.

 

Jeg vet ikke om jeg synes at alt er utelukkende positivt med det digitale samfunnet, men gud, så lettvint.. Nå kan jeg stå på jobben, plutselig komme på at jeg har glemt å sette Idol på opptak, for så å trykke tre ganger på mobilen, så er det i orden med dekoderen min hjemme. Det er deilig.

Kjøleskapet mitt kunne sendt meg en handleliste når jeg er på butikken, hvis jeg hadde hatt et slikt kjøleskap, og kaffekanna kommer og serverer meg frokost på sengen.. Right?

 Vel.. det siste er ikke helt i orden enda, men et sted i verden er det helt sikkert noen som jobber med iKaffe eller noe i den duren.

 Jo, men hvordan utvikler verden seg videre da? Det kan vi bare ane konturene av. Den største fremtidsvisjonen vi hadde på 80 og 90-tallet var videosamtaler. Der er vi jo for lenge siden, med Skype, som er det største teleselskapet i Norge. Et enormt selskap som strekker seg langt utover alle verdens grenser. Men den verden vi lever i gjør at disse faktisk ikke har noe kontor i Norge.

Blir verden mer og mer virituell? Er vi allerede virituelle?

Jeg har også vært en del inne på noe som kalles Second Life. Det er et virituelt spillsamfunn, hvor man har en avatar som man ”lever” med der inne. Der kan man skaffe seg jobb, skaffe seg venner, bygge nettverk og shoppe klær eller møbler til den nye leiligheten. Fantastisk morsomt, og egentlig veldig snodig. Det rareste av alt er når man treffer mennesker som kanskje er 30 år eldre enn deg, og allikevel så er man så på nett. Man fjerner alle ulikheter, alle har mulighet til å se ut akkurat slik de ønsker, også sitter man igjen med like forutsetninger til å bli kjent. Du får ikke fordommer for hvordan man ser ut, men man blir faktisk mer oppmerksom på hvordan mennesker oppfører seg. Det er en tankevekker i en verden hvor alt er veldig fiksert på mote og skjønnhet.

Kanskje det faktisk er slik at skjønnhet kommer innenfra? 😉

Uansett hvordan verden er eller ikke er, så er jeg evig glad for at de gamle brevkursene som jeg husker kusinen min satt med en gang på 90-tallet har utviklet seg, blitt nettbasert, og at det nå heter nettstudier. Slik at jeg har muligheten til å gå på skole fra sofakroken, uten å bruke et eneste frimerke.

Og tusen takk til de som leser dagboken min! 

Advertisements

Legg gjerne igjen en kommentar :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s